Brutale bataljebilder

Fra vårens «Rob Roy» til ettersommerens «Braveheart» er spranget kort.

Klart er iallefall at skottene for en stund har overtatt samuraienes rolle på film som storsterke sverdsvingere. Og stadig er det de grumme, undertrykkende britene som bekjempes. Irene har, kanskje i lys av fersk våpenhvileavtale i Belfast fått kjærkommen (+) avløsning av sine keltiske frender. Mel Gibson må da bli æresmeldem i det skotske nasjonalistpartiet etter denne stedfortredende utskeielsen i drønn og drap.

For filmen er uvanlig brutal og grafisk selv til 80-90-tallets Hollywood være: Drabelighetene i «Rob Roy» blir rene pasteller mor Mr. Gibsons bloddampende batalje-bilder, der menn dør på alle tenkelige middelaldermåter i klipperen Steven Rosenblums frenetiske montasjer.

Mel Gibson har selv hovedrollen som William Wallace, en rettskaffen og handlekrafti mann som gjør sitt undertrykte folks sak til sin. Fredeligere sysler, som brylupet med den fagre barndomsvenninnen Murron (Catherine McCormack), fares fort over, for stadig venter britenes hærskarer på nærmeste åskam. Pil-og-bue sekvenser er et lån fra Oliviers «Henry V», men Gibson ser til at vi ikke er i tvil om hvordan, og på hvem, pilene slår ned.

Jeg savnet en skikkelig skurk i beretningen. Patrick McGoohan gjør sitt slemmeste beste som kong Edvard I Langskanke, men holdes for mye i bakgrunnen til å bli dramatisk effektiv.