Brutalitet og åndegnål

Levende og døde skildret med originalitet og kraft

(Pax)

BOK: Britiske Hilary Mantel skaper et unikt univers av levende og døde i «Hinsides svart». Hovedpersonen Al er synsk. Hele livet har hun hatt kontakt med de døde. Hørt dem, sett dem. Som voksen gjør hun business av evnene sine. Sammen med assistenten Colette, og en gjeng andre klarsynte kvinner, arrangerer hun åndelige aftener der kvinnene formidler hilsener fra det hinsidige til et begjærlig publikum.

Er åndene vemmelige, noe de ofte er, skåner Al publikum. Seg selv kan hun ikke beskytte. Hele døgnet gnåler åndene i øret hennes, maser, vil oppnå noe. Verst er Als veileder, en tarvelig liten fysak ved navn Morris. Al skjønner ikke hvorfor han og de andre avdøde plageåndene fra barndommen dukker opp i livet hennes. Men hun forstår at hun ikke lenger bare kan se inn i andres historier. Hun må se inn i sin egen.

MANTEL INTRODUSERES på norsk med denne spøkelsesromanen, som er hennes niende bok. Den ble påbegynt og skrevet i den spesielle atmosfæren i England etter prinsesse Dianas død, noe forfatteren mener har preget boka. Bilulykken er noe av det Al forutser. Hvordan Al gjennomlever minuttene før og etter ulykken, kroppslig og psykisk, tar opp i seg smerte i denne og andre situasjoner, er forunderlig sterkt beskrevet.

Men Mantel basker ikke støyende omkring i lidelseshistorier. Nøkternt, med et renskåret språk og en understrøm av mørk samtidssatirisk humor, forteller hun om Al. Al erindrer kun brokker fra oppveksten – i en rønne på et militærområde, prisgitt brutale mannfolk og en mor som solgte det meste. Men det er så mange sammenhenger Al ikke husker. Bildet av en jentunge som skjærer av testiklene på en mann og gir dem til hunden, forteller likevel både henne, og leseren, en hel del. Fortida kommer til syne gjennom slike beherskede drypp. Et bilde her, et annet der. Nettopp denne teknikken gjør at leseren kan ta innover seg bestialitetene.

DET ER LITT TUNGT å komme inn i Mantels roman, som i partier er omstendelig. Samtidig er det umulig ikke å bli imponert over originaliteten og kraften som Mantel skildrer det eteriske med. Hun greier å visualisere og «virkeliggjøre» ting som ligger langt utenfor den alminnelig erfaringsradiusen. Skikkelsene og deres relasjoner, som den mellom elskelige Al og den komisk rigide Colette, er heller ikke lett å glemme. De to er et underlig team fylt til randen av motsetninger, tvil og ensomhet.

«Hinsides svart» ble innstilt til flere sentrale litterære priser da den kom ut i England og vil helt sikkert finne sine norske lesere gjennom den solide oversettelsen til Inger Gjeldsvik.