Anmeldelse: Iram Haq, «Uelsket»

Brutalt ærlig

Med debutromanen «Uelsket» spenner filmregissør og skuespiller Iram Haq bein under alle som tror de vet hva mangfold betyr.

GJENKJENNELIG: Når Iram Haq nå debuterer som romanforfatter kan vi kjenne igjen motivene fra filmen hun regisserte i 2017, «Hva vil folk si». Foto: Christian Roth Christensen
GJENKJENNELIG: Når Iram Haq nå debuterer som romanforfatter kan vi kjenne igjen motivene fra filmen hun regisserte i 2017, «Hva vil folk si». Foto: Christian Roth Christensen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Før fylte trettini trodde jeg fedme, grå hår og rynker var det jeg skulle frykte, tenkte ikke på alle de indre organene. Sakte skal kroppen spise seg helt fram til sjela, og så blir jeg bare daukjøtt, ikke verdt annet enn å bli gravd ned, håpe på at det finnes en himmel eller et helvete videre så vi fortsatt kan kjenne noe, eller kanskje det er det som heter himmelen, det å ikke kjenne noe.»

Dette er Sofias tanker etter sitt første besøk hos sin kreftsyke far – en far hun ikke har sett på flere år. Egentlig heter hun Safia, er etnisk indisk, og ble kastet ut av familien etter at foreldrene så henne kline med ei jente i en reklamefilm. Ved farens sykdomsleie er vi kommet godt ut i fortellingen om den rotløse frilansfotografen Sofia på 39 som er like avhengig av å bli elsket som å tjene penger på bildene sine. Hun vil få et stipend for å gjennomføre et fotoprosjekt om mangfold, men ser ikke helt for seg hvilke motiver som er relevante. Når hun prøver seg med å fotografere en somalier på en benk på Grønland, får hun beskjed av «stipenddama» om å levere noe det ligger en hensikt bak.

Desperate øyeblikk

Så blir faren syk, og boka får et nytt omdreiningspunkt. Sofia leier ut leiligheten sin og flytter inn til foreldrene for å spare penger, og fotoprosjektet tar en ny retning. Hun begynner å fotografere foreldrene og sender bildene av dem til stipenddama. Hun går langt for å få fram følelsesuttrykkene i bildene. For eksempel får faren trøbbel med rullatoren under en fotografering, men Sofia hjelper ham ikke. Til gjengjeld får hun noen gode bilder av farens desperate øyeblikk. Av frykt for at hun gjør det for lett for seg selv og ikke vil få materialet godkjent, sier hun til stipenddama at hun har fått tillatelse av en indisk familie til å ta bilder av dem.

Når Iram Haq nå debuterer som romanforfatter kan vi kjenne igjen motivene fra filmen hun regisserte i 2017, «Hva vil folk si». Den handlet om 16 år gamle Nisha som blir sendt av foreldrene til slektninger i Pakistan da faren oppdager henne med hennes norske kjæreste. Også Sofia lever et dobbeltliv. Fra dag til dag ligger hun med forskjellige menn – en livsstil som ligger langt fra den foreldrene ønsker for henne. Hjemme hos foreldrene røyker hun ut av soveromsvinduet, ser på porno og beføler seg selv i skjul – til moren skjeller henne ut foran ei gruppe skuelystne dagligvarekunder og sier hun vet hva hun holder på med på soverommet når ingen ser.

Skremmende livaktig

Det er et paradoks at Sofia ikke får utbetalt stipendet før bildene er levert. Foreldrene hennes er dermed hennes eneste kilde til inntekt, og også hennes eneste mulighet til å flytte tilbake i leiligheten sin.

Iram Haq viser seg som en stødig karakterutvikler, og det gjør boka overordnet god. Sofia er skremmende livaktig. Forfatteren greier å fortelle leseren hvordan Sofia til enhver tid har det, uten å si det direkte. Det får tankene hennes til å føles autentiske og følelsene ekte. Mange av setningene lugger skikkelig, men det ville virket unaturlig om en person som er så ute av seg som Sofia, hadde lirt av seg velformulerte setninger. Stilen fanger dessuten Sofias fotovirksomhet på snedig vis. Utelatelsen av subjektet i mange av setningene, dreier fokus mot situasjonen personene befinner seg i, som også er det viktige i Sofias bilder av foreldrene.

Hva vi som mennesker velger å sette søkelyset på, virker som kjernen i fortellingen. Mangfold er temaet som følger romanen fra hale til hode, på en slik måte at det er rett før jeg som leser møter meg selv i døra. Ved å fortelle nøytralt om omgivelsene lar Sofia det være opp til leseren å avgjøre hva som representerer mangfold. Og jeg går i fella idet jeg tenker at hun står jo midt i mangfoldets Oslo når hun befinner seg i foreldrenes hjem.

Etterlater spor

En dialog mellom Sofia og venninnen Linda om fotoprosjektet sier noe om bokas holdning til mangfold: «– Må levere noen multikultibilder til stipendfolka, men så vet jeg ikke helt hva det skal være. Kan jo ikke bare ta bilder av oss to. / – Hvorfor ikke? Vi er jo brune?» Det er et hardt og humoristisk slag i siden til alle som tror de vet hva mangfold betyr.

Iram Haq har skrevet en roman som etterlater seg spor. Overraskelsen i mangfoldstemaet gjør like sterkt inntrykk som Sofias ekthet og de nesten umerkelige svingningene i følelseslivet hennes. Det haltende språket får kanskje boka til å framstå som ujevn, men i dette tilfellet gjør det også fortellingen troverdig. Den upolerte stilen gjør det også enkelt å leve seg inn i Sofia. Det gjør at boka klatrer opp til en femmer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer