NIFST OG FABELAKIG: Nasjonalballettens «En sporvogn til begjær» får frem den mørke seksualiteten i Tennessee Williams' stykke. Eugenie Skilnand danser hovedrollen som Blanche Dubois og Carsten Jung er hennes rå svoger Stanley. Foto: Erik Berg/Den norske opera og ballett.
NIFST OG FABELAKIG: Nasjonalballettens «En sporvogn til begjær» får frem den mørke seksualiteten i Tennessee Williams' stykke. Eugenie Skilnand danser hovedrollen som Blanche Dubois og Carsten Jung er hennes rå svoger Stanley. Foto: Erik Berg/Den norske opera og ballett.Vis mer

Brutalt og begjærlig

Spenningen mellom det rå og det vakre fanges mesterlig i «En sporvogn til begjær»

|||BALLETT: «Nu hör jag verklighetens hårda klang mot mine skära, skära drömmar», skrev Edith Södergran. Dermed satte hun også, uten å være klar over det, sinnstilstanden til Blanche Dubois, hovedpersonen i Tennessee Williams' «En sporvogn til begjær» femti år senere.

Den fallerte sørstatsskjønnheten Blanche søker husly hos søsteren Stella og hennes ektemann Stanley, en rå representant for den nye, dynamiske arbeiderklassen. Han står for alt Blanche forakter, og motsatt. Det ender ikke godt.

Vakkert og brutalt
Nettopp spenningen mellom det vakre og det brutale, den flyktige fantasien og den nådeløse virkeligheten, er det koreograf John Neumeier har fanget så godt i sin ballett fra 1983, som nå danses av Nasjonalballetten. Neumeiers tilnærming er dristig, og han har gjort de nødvendige hugg uten å kny: Han har brutt opp kronologien og lar Blanches fortid, som rommer både forgangen romantikk, et ekteskap med dødelig utgang og et påfølgende lurvete og promiskuøst liv, som i stykket kommer sakte for en dag, fylle hele første akt.

Det klassiske ballettspråkets opphøydhet brukes effektfullt i første akt, som er vidunderlig vakker, men med noe voksdukkeaktig og uhyggelig over seg. Også Prokofjevs nydelige musikk har en uhellssvanger undertone. Scenografien brukes effektivt for å vise forfallet på Blanches herregård; den faller sakte sammen rundt henne. Og allerede her kommer det moderne dansespråket inn gjennom Blanches elskere, som smyger seg slangeaktig mot henne; den mørke seksualiteten som trenger seg gjennom fernisset av fornemhet.

Svakt motiv
Det er denne følelsen som dominerer andre akt, der Blanche kommer til Stella og Stanley: Alfred Schnittkes mer krevende musikk tar over, dansen blir fysisk, utagerende, seigt jazzy. Det bygger seg opp mot en voldtektsscene som er intens og grusom, og aldeles fabelaktig.

Dog er det et problem for andre akt at forholdet mellom Stanley og Blanche, og hennes konstante hets av ham, ikke blir godt nok etablert. Blanche blir mer av en tragisk heltinne, og når Stanley forgriper seg for henne, er det ikke helt klart hvorfor han gjør det.

Krevende roller
Men det danses som om det stod om livet. Gud vet hvor mange markløft Carsten Jung har tatt for å takle den fysisk ekstremt krevende rollen som Stanley. Han er et sterkt og truende nærvær.

Eugenie Skilnand klarer å danse Blanche med en nesten konstant nevrotisk skjelven i armer og ben, som er imponerende. Blanche er krevende å danse fordi hun selv konstant er i rollen som delikat sørstatsblomst, men Skilnand er til å tro på. Hun er skjør og sterk samtidig, i møte med den harde klangen av virkeligheten.