Brutalt om livet

Vold og poesi i stillferdig beretning fra de afrikanske steppene.

BOK: Morten Claussen er mannen bak Bokvennen Forlag og en rekke skjønnlitterære utgivelser, essays og gjendiktninger. Han er en uhyre sensitiv stilist og rytmiker.

Denne gangen tar han oss med til et skur i en afrikansk landsby, der befolkningen er utradert av militsen. En av de overlevende er en gammel mann, fortelleren. Han vekkes en dag av nevøens slag og spark. Barnesoldaten forteller at den gamles bror har hengt seg. Sammen legger de to forkomne skikkelsene ut på en krevende marsj, over de solsvidde steppene.

Brutalitet

Den unge gutten, Kwesi, er ødelagt av volden han har utøvet som soldat. Han er brutalitet. For å overleve har han utslettet minner. Den gamles ro og vidsyn bryter ned noe av aggresjonen og desperasjonen hans. De to utvikler en rørende halt omsorg for hverandre. Kwesi er kommet for å hente onkelen hjem til morens landsby, og vi får historien hans i brokker. Den er reddsom. Kwesi er resultatet av en voldtekt, og var blant dem som sto for lynsjingen i fortellerens landsby. Blant dem som drepte fortellerens familie.

Selv denne kjensgjerningen tar den gamle sindig i mot. Hans motgift er vissheten om noe større. Han tror på urkraften i beretningene om livet: Det er fortellingene som holder liv i de døde og gir kontinuitet og helhet til våre liv Mister vi helheten av syne, er risikoen for onde gjerninger så mye større. Tålmodig forkynner han fortellingenes viktighet:

«Blod og historie, det er alt vi har felles og det er ikke lite å være sammen om, livet, for det er livet som er menneskenes hjem, opplyst av solen og av fortellingen som selv aldri berører jorden, og derfor står oss nærmere enn noe annet.»

Billedsterkt

Tonen i boka er høystemt og poetisk. Claussen holder konsentrert tankelinjene, og utvikler flotte, visuelle bilder. Drømmesyn og allegoriske småfortellinger er innbakt, og lidelsen som anskueliggjøres, gir assosiasjoner til Bibelen. Referansen er også direkte gjennom Onan, som tittelen viser til. Onan var han som spilte sin sæd og ble straffet av Gud (1. mosebok). Dette motivets relevans kunne vært tydeligere i fortellingen.

Ved første øyekast, eller leseforsøk, virker teksten tung. Det tar tid å få overblikk over situasjonen, og det tar tid å finne rytmen.

Selv kom jeg først inn i fortellingens gode sig etter å ha lest partier høyt. Og det er en vakker fortelling, fylt med eksistensiell gru og språklig skjønnhet.

Den gjør det gode fortellinger gjør: Anskueliggjør en flik av et større bilde.