INKONSEKVENT PRAKSIS: I disse sakene er målet med puslespillet ikke å få det riktige bildet, det er å få det ønskede strenge vedtaket, skriver artikkelforfatteren. Foto: Morten Holm / Scanpix
INKONSEKVENT PRAKSIS: I disse sakene er målet med puslespillet ikke å få det riktige bildet, det er å få det ønskede strenge vedtaket, skriver artikkelforfatteren. Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Brutalt puslespill

Den uklare rettslige situasjonen rundt asylbarna bidrar antakelig til svake og uklare vedtak.

Jeg husker frustrasjonen fra barndommens puslespill da den avgjørende brikken ikke passet, lysten til å presse den på plass med makt, selv om den da mistet armer og bein. UNE gjør det samme i en del av sine vedtak i asylsaker og utvisningssaker om barns tilknytning. De presser begrepet på plass i vedtakene, men på en slik måte at alt kan bli snudd på hodet og barnet kan bli skadelidende.

Jeg satt i salen da Nathan møtte i Oslo tingrett. Statens advokat prosederte på UNEs påstand: At Nathans tilknytning først og fremst var til foreldrene, ikke til Norge, et argument for å kunne sende ham ut. I en annen fersk sak hvor det dreier seg om å skille mor og en 14 måneder gammel gutt fra hverandre ved å sende mor til Etiopia, skriver UNE i vedtaket: «UNE har lagt vekt på at barnet (Jonatan) er over ett år, og dermed er i en alder hvor han i mindre grad er avhengig av å ha sin mor som den nærmeste omsorgspersonen.» I den ene saken er tilknytningen hos en sju år gammel Nathan ifølge UNE først og fremst til foreldrene, så han kan sendes ut med dem. I den andre saken er tilknytningen hos en ett år gammel Jonatan ikke lenger så sterk på grunn av hans relativt høye alder, at han kan skilles fra henne, og hun kan sendes ut. Dette er forvirrende, og viser det motsatte av en enhetlig praksis.

I disse sakene er målet med puslespillet ikke å få det riktige bildet, det er å få det ønskede strenge vedtaket! Jeg vil gå så langt som å si at det er en barnefaglig krise i UNE. Dette er ikke vurderinger som er fundert i etablert kunnskap fra barnepsykologer eller barneleger, det er synsing som tenderer mot det meningsløse. Regjeringens beslutning om at barnefaglig kompetanse skal styrkes i alle ledd i utlendingsforvaltningen er høyst påkrevet. Det må inn personer som er barnefaglig utdannet i alle ledd, og det holder ikke med kursing av saksbehandlere!

Jeg tror ikke at løsningen på de svake barnefaglige vurderingene i utlendingsforvaltningen alene ligger i å få inn barnepsykologer i UNE og UDI. Forvaltningen trenger langt klarere prioritering av barns beste fra politisk hold. Den uklare rettslige situasjonen rundt asylbarna bidrar antakelig til svake og uklare vedtak. Det er nødvendig med avklaring gjennom forskrift. Kritikken i dommen fra tingretten i Oslo mot UNE er krystallklar- de barnefaglige vurderingene må begrunnes og underbygges skikkelig. Bare slik kan man nemlig ta stilling til hva som faktisk er til barnets beste. Bare slik kan vi få puslespillet til å bli et bilde hvor også barnet blir synlig.

Følg oss på Twitter