Jeg husker frustrasjonen fra barndommens puslespill da den avgjørende brikken ikke passet, lysten til å presse den på plass med makt, selv om den da mistet armer og bein. UNE gjør det samme i en del av sine vedtak i asylsaker og utvisningssaker om barns tilknytning. De presser begrepet på plass i vedtakene, men på en slik måte at alt kan bli snudd på hodet og barnet kan bli skadelidende.

Jeg satt i salen da Nathan møtte i Oslo tingrett. Statens advokat prosederte på UNEs påstand: At Nathans tilknytning først og fremst var til foreldrene, ikke til Norge, et argument for å kunne sende ham ut. I en annen fersk sak hvor det dreier seg om å skille mor og en 14 måneder gammel gutt fra hverandre ved å sende mor til Etiopia, skriver UNE i vedtaket: «UNE har lagt vekt på at barnet (Jonatan) er over ett år, og dermed er i en alder hvor han i mindre grad er avhengig av å ha sin mor som den nærmeste omsorgspersonen.» I den ene saken er tilknytningen hos en sju år gammel Nathan ifølge UNE først og fremst til foreldrene, så han kan sendes ut med dem. I den andre saken er tilknytningen hos en ett år gammel Jonatan ikke lenger så sterk på grunn av hans relativt høye alder, at han kan skilles fra henne, og hun kan sendes ut. Dette er forvirrende, og viser det motsatte av en enhetlig praksis.