Brutalt viktig om krig

Handlingsmettet og tankevekkende roman - et høydepunkt i Roy Jacobsens forfatterskap.

Verdenskrigen, blir vi aldri ferdig med den? Nei, vi blir ikke det. Den vedblir å oppta oss, også dikterne, som den dag i dag, snart 55 år etter fredsslutningen, øser stoff fra den som om den var en uuttømmelig brønn.

Siste mann i rekken er Roy Jacobsen, en av våre mest skriveføre penner, allsidig i sitt emnevalg, dyptloddende i sin menneskeskildring, skarp i sin analyse av sosiale relasjoner, en mann med fantasi, men også en sporhund, glupsk i sin jakt på faktiske hendelser som han kan skape fortellinger av.

I «Grenser» tar han ut alt dette, blander fakta og fiksjon, spiller på flere strenger - noen oppleves til og med som nye. Deler av romanen kan leses som krigsreportasje, og Jacobsen bekler rollen som krigskorrespondent med bravur. Som reporter er han ikke selv til stede, han taler gjennom de personene han har utplassert ved noen av krigens viktigste frontavsnitt - ved Østfronten vinteren 1942/43, etter at Hitlers sjette armé var i ferd med å bryte sammen under russernes knipetangmanøver, og i Ardennene under tyskernes siste forsøk på å sette seg opp mot den allierte invasjonen.

Militærhistorie

I skildringen av dette har Jacobsen anvendt mye energi på å beskrive de ytre fakta, militærhistoriens store gang, så å si, slik vi kjenner den, og langt på vei autentisk, så vidt jeg kan bedømme.

Romanen vitner om grundige studier og solid kunnskap. Kanskje vil noen lesere gå trett av de mange informasjonene om troppeforflytninger og planer for retrett eller gjennombrudd.

Jeg opplever det ikke slik. For selv i den lange beretningen fra militærleiren Novotjerkassk ved Don-bekkenet, som utgjør den ene av romanens tyngdepunkter, er alltid dikteren til stede - han som er mest opptatt av mennesket i krigen, hin enkelte , med dennes håp og fortvilelse, glede og angst, frykt for en sønn som befinner seg på den andre siden av fronten, tvil på hensikten med det hele, ønsket om seier, frykten for nederlag, involvert og utenforstående på samme tid.

Slik tilfellet er med belgieren Markus Hebel, utdannet elektroingeniør og sambandsoffiser på Østfronten, en mann med liten forståelse for Hitlers tankespinn om det storgermanske rike. En mann som gjør sin plikt, en plikt han er blitt pådyttet, en av dem som ikke blir knust under historiens hjul, men som vender tilbake og kan fortelle, men som ikke gjør det, ikke i første omgang, som velger å tie, som simulerer blind - helt fram til 60-årene, da han avslører sin hemmelighet og forteller sin historie til unggutten Robert - en annen av romanens hovedpersoner.

Også han et produkt av krigen, unnfanget under en hektisk elskovsuke, et ekstatisk pusterom midt i krigens heseblesende galskap, sønn av en kanadisk soldat på rømmen og en belgisk sykepleierske.

Robert bor sammen med sin mor. De er naboer til Hebel og hans kone, i Luxembourg, nær den tyske grensen, denne merkelige lilleputtstaten der innbyggerne taler tre ulike språk, en blandingsstat, den absolutte motsatsen til de perverse etniske renhetsidealene som nazistene dyrket.

Her lever man ved grenser, uten trang til å flytte dem, sinnbildet på ideen om grenseoppgangenes tilfeldighet, slik den kommer fortettet til uttrykk i den innledende prologen om bonden som bor på den ene siden av grensen og har sin eiendom på den andre, og som søker myndighetene om å få bygge en bru for å lette ham i hans daglige gjerning.

Hverdag

Her møter vi en rekke naboer og omgangsfeller: Maria, Roberts mor Nella, Markus' kone Léon, nok et krigens offer som tier, tvangsutskrevet soldat og desertør; hans «uekte» kone Agnes, fader Rampart og atskillig flere.

Her er vi tilbake til hverdagen, men en hverdag i krigens skygge. «Grenser» er en roman om grenser mellom nasjoner og grenser mellom mennesker. For nasjonen er jo summen av de menneskene som bor der, og grensene er noe menneskeskapt, noe som kan bestå eller flyttes, som kan utgjøre en sperre, men som også kan overskrides - en abstrakt fiksjon i et konkret landskap.

Ettervirkninger

Romanen handler om mennesker som lever ved en grense, om mennesker i en krig - og etter en krig. Den handler om hva krigen gjør med menneskene, om hvilke ettervirkninger den får, om hva man husker og aldri kan glemme, om hva man helst vil tie om og trekke et glemselens slør over, om hva man vedblir å snakke om for at det aldri skal gjenta seg, eller tie om - av samme grunn.

Robert får det siste ordet i romanen: «(...) krigen er jo ikke bare alle tings mor, en eksplosjon som sender sine splinter i alle mulige retninger, men også de rotløse utskuddenes jamrende stefar, og hvem er jeg, annet enn en omstreifer i landet (...), rammet av disse gjengrodde ansiktene og usannsynlige fortellingene og ute av stand til å glemme dem, for alle har en hukommelse, som kanskje ikke er å lite på, men som til forveksling ligner en visjon, om at en gang må det da la seg gjøre å...»

Det likner en konklusjon. For «Grenser» er ikke bare en handlingsmettet roman, men også en roman med en idé, en idé om grenser, en historisk roman, men likevel aktuell i en tid hvor vi bør føle oss tvunget til å gjennomtenke vårt syn på grenser - dette abstrakte fenomenet som har påført menneskeheten så mange konkrete lidelser. Det kan diskuteres om det er Roy Jacobsens beste roman, men at den bør leses av så mange som mulig, er udiskutabelt. Den er betydelig, både som tanke og som handling.

Roy Jacobsen

  • Debuterte i 1982 med novellesamlingen «Fangeliv».
  • Fikk Tarjei Vesaas' debutantpris.
  • Har gitt ut en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker.
  • Ga i 1991 ut den kritikerroste romanen «Seierherrene».
  • Fikk Kritikerprisen i 1989 og Bokhandlerprisen i 1991.