Bryllup i pølseboden

Ga redaktør Vebjørn Selbekk sitt «ja» til Islamsk råd og de femten fremmøtte imamer, etter press fra den norske regjering? Eller var det ekte kjærlighet vi var vitne til i pølseboden til Bjarne Håkon Hanssen, fredag den 10. februar? Jeg vet ikke. Men bruden som ble ført frem til bekjennelsens alter virket noe beklemt. Var det drapstruslene fra brudgommens familie, samt de søvnløse nettene, som omsider fikk Selbekk til å gå ned på kne? Eller var det de taktiske interessene i sin egen slekt han til sist måtte bøye seg for? Hva kan vi lese av kroppsspråket og det gråbleke ansiktet? At kjærligheten kom brått på bruden natten mellom den 9. og den 10? Som et syn, en overveldende visjon? Eller var det et Menneske av kjøtt og blod som kom? Jeg merker meg at Høybråten omtaler seg selv som «visegutten». Så var det vel kanskje han som brakte blomster og budskap fra høyeste hold? Vi, de innbudne gjestene spør oss selv og hverandre. Hva var det vi var vitne til?

FOR DER DEN ene ser de oppriktige hjerter forene seg, ser den annen et falskhetens teater som man så langt har vært forskånet for her til lands. Selv ble jeg kvalm allerede ved forretten. Men hvordan det nå enn er fatt med sannhet og løgn i denne saken: Ett kan vi enes om: Fredag den 10. februar ble det skrevet historie i Norge. Da sto Redaktøren og Regjeringens Minister frem for å løse det mest betente politiske problemet siden 1945. Sammen med femten imamer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ER DETTE et syn vi bør venne oss til hver gang noen i ytringsfrihetens navn krenker de samme imamer? Kanskje. Hør bruddstykker fra Klassekampens tale til brudeparet, ført i pennen av journalist Alf Skjeseth: «Ein av imamane opna med å resitere fra Koranen for hopen av meir og mindre verdslege journalistar. Det var uvant, men vi hadde ikkje vondt av det. Deretter hagla spørsmål over Islams råd om imamane medan kamera surra og gjekk. Det var også uvant, men dei hadde ikkje vondt av det. Etter kvart oppsto ei viss mingling mellom norske journalistar og representantar for muslimane, som ingen av oss hadde vondt av. Mohammed Hamdan likte seg i den nye rolla. Han turnerte situasjonen med rask vekslande tv-tekke og glimt i auge, og med naturtalent for venleg avvising av spørsmål han ikkje ville svare på.» Fikk Skjeseth bli med opp i brudesengen den natten? Det hadde i så fall vært vel fortjent, og ikke hadde han hatt vondt av det heller.Og vi andre? Hvorfor har enkelte av oss vondt i magen akkurat nå? Vi ser jo at ekteskapet allerede har båret frukt, når freds-imamene nå drar ned til Pakistan for å forsøke å forhindre at flere av Telenors lokaler går opp i flammer. Eller er det rett og slett derfor?