«Bryllup på prøve»

Brysom, ikke morsom.

FILM: «Ekteskap er som å legge tunga mot en frossen jernstang». Visdomsordene kommer fra fader Frank (Robin Williams). Jeg vil si at å se komedien «Bryllup på prøve» er omtrent like morsomt som å rive tunga løs igjen.

Robin Williams gjør seg ofte bra i dramaer. Men jeg må innrømme at jeg alltid er skeptisk til en ny komedie med en ofte hyperaktiv Williams. Det kan gå bra, «The Birdcage» og «Mrs. Doubtfire» er eksempler på det. Men det kan også gå riktig ille. Eksemplene på det er så mange at plassen ikke tillater å ramse opp alle her. Denne gjør lista enda lenger.

Mekaniske babyer

Det dreier seg om gleden ved å la seg smi i hymens lenker. Lykkerusen ved å si «ja!» foran alteret. Euforien når de velkjente tonene fra Mendelssohns marsj fyller kirken. Hvis man da er klar. For når de unge elskende (Mandy Moore og John Krasinski) vil ha fader Frank til å vie dem, forplikter de seg til å ta et ekteskapstreningskurs for å se om de virkelig er moden for å skifte sivilstand. Hvis de stryker, blir det ikke noe bryllup. Jævelen ydmyker, avlytter og forfølger paret, får dem til å forplikte seg til ikke å ha mer sex før bryllupet, instruerer dem i den edle kunsten å krangle, samt gir dem to mekaniske (!) babyer, som både skriker, pisser og driter. Hvis du nå tenker: «Tja, det høres jo ganske morsomt ut», så tro meg, det høres mye morsommere ut enn det er.

Hårfin grense

I alle komedier er det en hårfin grense mellom morsom og brysom. Robin Williams tråkker over den hele tiden. Den beste scenene i «Bryllup på prøve» er uten tvil når helten, brudgommen in spe, gir Williams en skikkelig høyre hook. Det kjentes befriende godt, også for meg som satt i salen.