ALBUMAKTUELL: Sivert Høyem kommer med plata «Endless Love» 10 mars
Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
ALBUMAKTUELL: Sivert Høyem kommer med plata «Endless Love» 10 mars Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Bryr seg ikke om å skrive store poprefrenger

Sivert Høyem trår utenfor stien på mørke «Endless Love».

ALBUM: Førstesinglen «Inner Vision» var en  monumental sak om indre uro og selvransakelse. Høyems kraftfulle stemme i førersetet og noen enkle pianoakkorder i bunn. Enkelt og ekstremt virkningsfullt. Helt klart noe av det beste Sivert har brukt stemmen sin på, både som soloartist og som frontmann i Madrugada.

Hans femte soloalbum «Endless Love» går i flere retninger, men det er alltid Høyems karakteristiske mørke røst som uforstyrret bærer sangene. Tittelkuttet drar i gang lasset med slepende, møkkete gitarakkorder. Låten har en eim av rastløshet og ligger hele veien og murrer uten å ta av. Høyem bryr seg ikke om å seg ikke om å skrive store poprefrenger. Det kler ham.

Nytt band Bandet hans er mer eller mindre nytt av året. «Endless Love» er produsert av Ulf Ivarsson som også spiller bass. Thåström-musikerne Peller Ossler og Anders Hernestam spiller henholdsvis gitar og trommer. Og musikalsk sett har Sivert Høyem flere likehetstrekk med sin svenske makkers grovkornede uttrykk.

Det blir fort åpenbart at du ikke får noe gratis på «Endless Love». Låtene krever både tålmodighet og oppmerksomhet før de bretter seg ut i sin fulle prakt. Men det er prisen å betale når man tråkker utenfor den mest opplagte stien. I tillegg til de mørke og rustikke låtene som nevnte «Inner Vision» og «Görlitzer Park», har Høyem også utforsket gospel-arven. «Handsome Savior» er en midtempoballade som krever sine sjelfulle korister - ikke så fjernt fra en ung Leonard Cohen.

Smakfullt Instrumenteringen er gjennomgående smakfull, enten det handler om opptempo, synthinnpaket pop som i «Enigma Machine» eller det varsomme fingerspillet i den diskret antydende avslutningslåten «Ride On Sisters».

Sivert Høyem har funnet sin plass et sted mellom mørkemennene David Gahan, Mark Lanegan og Nick Cave. Han skriver ikke alltid like umiddelbar musikk, men det er en kraft i sangene hans som gjør at du stadig vender tilbake for å knekke koden. Det er et kvalitetstegn.

Bryr seg ikke om å skrive store poprefrenger