BOK: Kritiske røster hevder med ujevne mellomrom at dagens forforfattere hviler for mye i tradisjonen. Det er for liten eksperimenteringsvilje og nyskapning. Professor Arild Linneberg er en av dem som mener litteraturen i dag er for lite progressiv. Den er retrogardisk i motsetning til avantgardisk, er hans påstand. Agnar Lirhus bryter i sin andre roman, «Til Øya», med vanetenkningen om hvordan en roman skal være. Denne romanen rommer eksperimentering, grenseoverskridelser og sivilisasjonskritikk. Tematisk kretser den rundt degenerering og oppløsning, evolusjon og isolasjon. Det gjør den til en noe sær opplevelse. Like fullt er lesningen lystbetont: Lirhus utfordrer og skrivermelodiøst og godt.

Bestialitet

Utgangspunktet er klassisk og oversiktlig nok. Fortelleren befinner seg på ei øy. Han lever tett på naturen, passer på fyret og skyr menneskene som dukker opp. At han er i en mental grensetilstand vises gjennom hans fremmedgjorthet, hans vilje til forfall og brutalitet. En «blodlyst» driver ham til mishandling og dyredrap: «For idet jeg ser blodet som velter ut av halsen på dyra, er det som om også mitt eget blod begynner å pumpe (...). Jeg forestiller meg at dyras varme, livfulle blodstrøm legger seg inntil min egen blodstrøm.» Derfra utarter det. Grensene mot naturen utviskes fullstendig, og fortellerjeget kastes inn i et evolusjonsritt der det virvler gjennom artenes utvikling; fra havdyr via landdyr til menneske. Det hele er forvirrende og fascinerende.