Bryter nytt land

Melodiøst om evolusjon, isolasjon og undergang.

BOK: Kritiske røster hevder med ujevne mellomrom at dagens forforfattere hviler for mye i tradisjonen. Det er for liten eksperimenteringsvilje og nyskapning. Professor Arild Linneberg er en av dem som mener litteraturen i dag er for lite progressiv. Den er retrogardisk i motsetning til avantgardisk, er hans påstand. Agnar Lirhus bryter i sin andre roman, «Til Øya», med vanetenkningen om hvordan en roman skal være. Denne romanen rommer eksperimentering, grenseoverskridelser og sivilisasjonskritikk. Tematisk kretser den rundt degenerering og oppløsning, evolusjon og isolasjon. Det gjør den til en noe sær opplevelse. Like fullt er lesningen lystbetont: Lirhus utfordrer og skrivermelodiøst og godt.

Bestialitet

Utgangspunktet er klassisk og oversiktlig nok. Fortelleren befinner seg på ei øy. Han lever tett på naturen, passer på fyret og skyr menneskene som dukker opp. At han er i en mental grensetilstand vises gjennom hans fremmedgjorthet, hans vilje til forfall og brutalitet. En «blodlyst» driver ham til mishandling og dyredrap: «For idet jeg ser blodet som velter ut av halsen på dyra, er det som om også mitt eget blod begynner å pumpe (...). Jeg forestiller meg at dyras varme, livfulle blodstrøm legger seg inntil min egen blodstrøm.» Derfra utarter det. Grensene mot naturen utviskes fullstendig, og fortellerjeget kastes inn i et evolusjonsritt der det virvler gjennom artenes utvikling; fra havdyr via landdyr til menneske. Det hele er forvirrende og fascinerende.

Sanselig

Det som først springer en i øynene ved romanen, er språket. Det er intenst, rytmisk og fininnstilt på å differensiere sanseopplevelser - som lyder, kroppslige fornemmelser og synsinntrykk. Kanskje kan man si at det uttrykker, mimer eller sier noe om de primitive/før-språklige stadiene og de ikke-kommuniserbare opplevelsene som skildres. Språket viser også hvordan tida oppheves. I et av partiene i boka skuer hulemennesket utover: «Bygningene som avtegner seg mot horisonten blir flere og flere, de reiser seg som korn på en åker (...) Byene renner mot meg (...). Og uten at jeg forstår hva som skjer eller hvordan, er jeg plutselig omsluttet av bygninger og gater, biler, mennesker og dyr. Livet er yrende. Lyd overalt. Metallers klemting. Vifters hvesing. Menneskers roping. Dette er alle tider samtidig.»

Tar det ned

I bokas siste del er jeget en flyktning fra Sudan. En strabasiøs flukt ender i Norge. Mye tyder på at flyktningen og øyboeren er den samme. På et underlig vis oppleves det skuffende at romanen, som i deler har vært uhåndgripelig og av og til ubegripelig, konkretiseres eller realitetsorienteres. Sivilisasjonskritikken virket sterkere da den lå mer latent. Selv om ikke alle bokas vendinger er fullt ut forståelige, er «Til øya» ikke vanskelig å lese. Hvis man legger kravet om umiddelbar forståelse litt til side, er det lett å bare flyte med på grunn av Lirhus suggererende språk. Innvendingen er at romanens tematiske tyngdepunkt kunne vært klarere - til tross for at språkets rytme og klangvirkninger skaper en fornemmelse av tematisk relevans og sammenheng i seg selv.