Bryterprinsessen på vent

Nora Lauvstad (19) er OL-håpet som likevel ikke får reise til OL. Det bryter hun i.

HUNDRE METER OVENFOR trafikkmaskinen i Drammen, inne i en gammel gymsal, på en 8 x 8 meter stor blå matte med røde og gule ringer, står Nora Lauvstad (19 år og 48 kg) og mønstrer Anders Rønningen (17 år og 53 kg). De klemmer, de danser, de vikler seg inn i hverandre.

Nora kaster Anders opp i lufta, over skulderen. Bæng!

- Går det bra? spør Nora.

- Det går bra, svarer Anders.

19 ÅR GAMMEL er Nora Lauvstad allerede blitt norgesmester to ganger i seniorklassen. Hun ble også norgesmester i judo som 16-åring, en måned etter at hun var med på sin første judotrening. Med gult belte. I mai imponerte hun med fjerdeplass i EM for seniorer, etter en veldig jevn bronsefinale. Hun er av de beste bryterne, i en av de minst omtalte idrettene her i landet. Hvem fikk med seg at det var VM i bryting var forrige helg? Lene Aanes ble slått ut i kvartfinalen i 63 kilos klassen. Gudrun Høie kom ikke blant de ti beste i 48 kilos klassen. Nora kunne vært der, men valgte å bli hjemme.

Akkurat det skal vi komme tilbake til.

DET LILLE VI ser av bryting på TV er litt treige finalekamper med svære muskuløse menn i 120-kilos klassen i glinsende trikoter. For nordmenn flest er en japansk saks en saks fra japan - ikke et brytergrep. Det er fortsatt fordmommer mot kvinnelige brytere, selv om de norske jentene er helt i verdenstoppen. Kvinnelige brytere? Vi tenker Øst-Europa, firkanta kvinner og kjønnstesting.

- Både gutter og jenter har spurt om jeg ikke er redd for å bli for stor. Til og med jenter som holder på med bryting har sagt de er redde for å bli for store. Det er jåleri. Man blir ikke så stor, sier Nora.

Nora ser ikke spesielt stor ut i en rød tettsittende drakt med norsk flagg på brystet. Det lange mørke håret henger i en høy hestehale. Hun ser ut som en liten turner med bustete hår. Snart leder Nora an i araber flikk flakk og hjul. Det er akrobatikk. Siden hun som 11-åring fulgte lillebroren til brytetrening og ble overtalt til å prøve, har hun vært på matta nesten daglig og slåss.

- Det var morsomt, og det var her jeg klarte å hevde meg. Jeg ville fortsette med bryting når jeg så at jeg kunne bli noe, forteller Nora.

FRA FØRSTE DAG har hun sparret mot tvillingbrødrene Anders og Thomas Rønningen, som av naturlige årsaker ble født med brytersko på beina. Det er sønner av verdensmester og dobbelt olympisk mester Jon Rønningen. Mora Hilde er både bryter og trener.

- Da jeg var 11 år, ville de ikke bryte med meg. Da var det veldig alvorlig. Det var jentelus og sånn. Nå tenker vi ikke på det. Vi er nesten som søsken, sier Nora.

Hun synes det er en enorm fordel å trene med gutter. De beste jentene i verden trener med gutter. Da hun begynte på Norges Toppidretts Gymnas (NTG), var hun den eneste jenta blant ti muskuløse gutter.

- Ei venninne av meg som skulle være med å se meg bryte med gutta måtte gå ut. Hun rødma. Det blei for pinlig for henne, ler Nora.

Det ser drøyt ut. Bein, armer og edlere kroppsdeler klemmes og bennes i alle mulige vinkler. Spektakulære kast gir drønn i matta. Gang på gang lander Nora oppå Anders eller omvendt. Av og til er kneet plassert på feil sted.

- Jeg prøver å unngå å ta gutta i skrittet, men jeg tenker ikke så mye på det, sier Nora og gliser med et solid tak rundt Anders. Han har ansiktet most ned i matta.

- Når jeg kjenner at det gjør så vondt at jeg ikke klarer mer, da går jeg ned, eller så sier jeg fri, forklarer Anders.

Nora liker omgangsformen gutter har. Det er rett på sak, ikke så mye intrigemakeri. Selv om det av og til kan bli litt mye av det gode. Som når de er på tur med bussen, stopper på bensinstasjon og alle gutta stormer bladhylla før de kommer tilbake for å vise Nora alle pornobladene de har kjøpt.

- Jeg har blitt vant til drittslenging. Jeg tåler mye. Men gutta får høre det av meg også.

I SOMMER VAR Nora ferdig etter tre år på NTG. Hun var klar for verden. Helt sensasjonelt hadde hun kommet til bronsefinalen i EM i sitt aller første seniormesterskap.

- En utrolig bra OL-kandidat, sa landslagstreneren. For etter mye mas har kvinnebryting endelig bli OL gren.

- Det er så urettferdig at bryting for kvinner ikke har vært OL-gren. Bridge har vært det! Kortspill liksom! Jeg skal ikke rakke ned på bridge, for jeg har aldri spilt det selv. Men bryting er den klassiske OL-grenen. En av de aller første, og så først i 2004 får vi være med!

NORA VAR DET unge OL-håpet. Lene Aanes var stjerne i 63 kilos klassen. Veteranen Gudrun Høie skulle satse i 55 kilos klassen. Det 19 år gamle stortalentet Nora Laustad skulle kjempe for Norges ære i 48 kilos klassen. Men så blei det ikke helt sånn.

Gudrun Høie bestemte seg for at hun skulle pine seg ned til 48 kilo. Med fire VM titler i bagasjen og kvartfinaleplass i 55 kg fra EM, bare et halvt år etter å ha fått barn, ble hun tildelt muligheten til å kjempe om OL-plassen i 48 kg. Og siden hvert land bare kan sende en kvinne i hver vektklasse, blir Nora med som tilskuer. I OL er det nemlig bare fire vektklasser for kvinner, og Nora har ingen mulighet til å spise seg opp til 55 kg. Hun har trent vekter siden hun var fjorten, og det er ikke plass til mer muskler på kroppen hennes. Hun har alltid stilt i 48 kg klassen.

- Men jeg kan jo spise meg feit, uten at jeg tror det vil gi meg de helt store vinnersjansene, sier Nora.

Uansett hvor bra Nora gjøre det i året som kommer, er det Gudrun Høie som får prøve seg på 48 kilo.

- Det blei noe tull, som Nora sier det.

Men hun nekter på at hun blei sur. Litt skuffa, men hun forstår Gudruns valg. Selv har hun mange flere sjanser. Kanskje. Nå er hun ikke helt sikker.

- I sommer var det deilig. Jeg kunne dra på stranda innimellom og slappe av, i stedet for å stå opp klokka åtte og løpe, som jeg pleier å gjøre. Det var en kjempeluksus. Jeg hadde sommerferie for første gang.

NORA BESTEMTE SEG for å ta en liten pause i hardkjøret. Hun bestemte seg for å droppe VM. Hun kunne jo uansett ikke kvalifisere seg til OL. Nå skal hun finne ut om hvor lenge hun skal satse. Om hun kan kombinere skole med trening. Matte på dagen, matta på kvelden. Toppidrettssatsing er kostbart, hvert eneste stevne koster penger. Foreldrene må bidra med penger i kassa. Landslagsgutta sier hun må tro mer på seg selv. Satse. Blåse i skolen. At hun har alt. Teknikk, styrke, smidighet, mykhet. Bøtter og spann med godt humør. En som tåler alt.

- Jeg gidder ikke love noe jeg ikke kan holde. Kan være jeg tenker at «hun skal jeg banke», men jeg går ikke rundt og sier det. Det blir for dumt. Min tankegang er at jeg ikke er sikker på om jeg klarer det, men jeg skal prøve mitt aller beste. Hver gang.

Det er derfor Nora synes det er vanskelig å kombinere studier og trening. Hun vil være best, gjøre sitt beste. Både på skolen og på trening.

- Jeg kommer til å fortsette med bryting, uansett om jeg skal satse eller ikke. Treneren min, Jan Stawowski, har vært som en far for meg siden jeg var fjorten. Skal jeg plutselig bare kutte ut han? Jeg kommer til å få dårlig samvittighet om jeg slutter helt å trene, sier Nora.

Hun har gitt seg selv fram til jul før hun bestemmer seg om framtida. Det kommer flere OL, VM og EM. Fram til jul skal hun bare trene en gang om dagen. Og gjøre lekser.

- Men jeg har ikke meldt meg på andre semester på BI, sier Nora og kikker opp:

- Bare det første.

FRISTIL: - Anders er rimelig mye sterkere enn meg, men jeg har bedre fristil teknikk siden gutta bryter gresk-romersk, så jeg tar ham på det, forteller Nora.
OM FRAMTIDA: - Akkurat nå er et 50-50 om jeg kommer til å satse videre. Men når jeg er på matta tenker jeg at jeg skal satse på bryting, sier Nora Lauvstad. Det er bare noen få måneder siden den unge bryteren ble kalt «en utrolig bra OL-kandidat».