«TRIST»: Konsernsjef Rune Bjerke i DNB. Foto: Haakon Mosvold Larsen / Scanpix
«TRIST»: Konsernsjef Rune Bjerke i DNB. Foto: Haakon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Bu-hu. Når banken blir «lei seg»

Den perfekte, uforpliktende unnskyldning. «Lei seg» er i ferd med å bli trumfkortet i moderne krisehåndtering.

Kommentar

Språket i kommunikasjonsbransjen er hele tiden i bevegelse. Det gjelder å danne nye forsvarsverk for å møte angrep og kritikk. Det eneste du kan være sikker på er at det ikke holder å bruke de gamle begrepene, for de er allerede blitt klisjéer. Du kan ikke legge deg flat, det er det nå bare folk uten råd til egne kommunikasjonsrådgivere som sier.

Nå er det best å si at noe er «leit».

Det var slik DNB valgte å ta selvkritikk da Aftenposten publiserte den første artikkelen om Panama-papirene, som viste at DNB Luxemburg har opprettet selskaper med bistand fra advokatselskapet Mossack Fonseca.

Ordet er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Det gir uttrykk for at man er berørt av kritikken - på et følelsesmessig plan. Man er lei seg. Lei seg for at man potensielt har innrettet virksomheten slik at kundene fikk et tilbud tilpasset deres behov for å skjule pengestrømmer. Men som selskap har man ikke nødvendigvis gjort noe galt! Når DNB er lei seg, er det ingen innrømmelse av skyld og ansvar.

I nære relasjoner er det fint å være lei seg. Da er det faktisk en ekte unnskyldning fordi den forplikter overfor noen man har en følelsesmessig tilknytning til. Et selskap har ingen følelser, det er et profittmaksimerende foretak som i beste fall kan skilte med «verdier» klekket ut i samarbeid med kommunikasjonsrådgivere, og som skal drive «sunn bankdrift», som DNB-sjef Rune Bjerke sa i sin redegjørelse i går om bankens innblanding i Panama-papirene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når banken trekker inn følelser i sin respons blir det dermed som psykopaten: følelsesløs manipulasjon. Den perfekte, uforpliktende unnskyldning. Ikke rart den er i ferd med å bli trumfkortet i moderne krisehåndtering.

Westerdals ble først tatt for å ha sørget for et utbytte på 100 millioner kroner, så for å ha fått millionstøtte for studietilbud som ikke var godkjent. Skolen ble meldt til Økokrim av Kunnskapsdepartementet. Da trakk daglig leder av eierselskapet, Nicolai Løvenskiold, seg fra stillingen. Han hadde vært administrerende direktør og styreleder for Westerdals i perioden hvor uregelmessighetene skjedde. Trakk han seg fordi han innrømmet skyld? Nei, det var for ikke å være involvert i saken mens Økokrim behandler den, men han syntes det var «veldig leit og beklagelig at disse forholdene fra fortiden rammer den nåværende høyskolen Westerdals Oslo ACT.» Som om nåtiden og fortiden ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Urettferdig, nærmest. I alle fall veldig leit.

Men vi må tilbake til DNB. Rune Bjerkes redegjørelse i går var som et kommunikasjonsmessig c-moment. Målet var å beskrive ugjerningene slik at de framsto så begrenset som mulig. «Selskapene ble opprettet mellom 2006 og 2008». Han prentet inn årstallene. Før han tok rennafart og kom med et voldsomt selvransakende forbehold: «Det er ingen unnskyldning, det er ingen bortforklaring, og det hjelper oss ikke». Den frasen brukte han tre ganger. Underdrivelse av feilen, og overdrivelse av beklagelsen. Et sleipt, retorisk knep for å få det til å virke som man beklager mer enn man trenger å gjøre.

Men Bjerke ble jo ansatt i 2007! Hvorfor gjorde han ingenting for å gripe inn, fikk han omsider spørsmål om fra salen. Det hadde han ingen god forklaring på, så da var det tilbake til dreieboka:

Det var «trist» at han ikke foretok seg mer.