«Budbringeren»: Den holder, den!

Etter tre-fire kortfilmer som vakte berettiget oppsikt, steg forventningene til regissøren Pål Sletaunes bebudede langfilmdebut. Her er den, og vi har fornøyelsen av å hevde at «Budbringeren» innfrir forventningene og vel så det.

Denne filmen makter etter min oppfatning noe altfor sjeldent i norske filmer: Den etablerer overbevisende et helt eget univers og sin egen logikk. Det er rett og slett en sabla bra film - annerledes i anslaget, skeiv og humoristisk, dyster og sår. Skal jeg absolutt sammenlikne, må det bli med filmmakere som Jim Jarmusch og de finske brødrene Kaurismäki. Og «Budbringeren» er spennende, både i indre og ytre mening, på ett nivå også en kriminalfilm: Et overfall på en vaktmann og en bunke penger på vidvanke bestemmer mye av forløpet, men er ingen hovedsak.

Hovedsaken er en fyr som heter Roy (Robert Skjærstad). Han er postbud, en tilsynelatende uanselig figur, men med sære innskytelser og tilbøyeligheter. Det er både hans lykke og elendighet.

Mørke klanger

Pål Sletaune har samarbeidet med Johnny Halberg om manuset. Kjell Vassdals kamera maner fram en storbyfabel i mørke klanger og stemninger. Det finnes, tror jeg da, en slags forbindelse mellom Sletaunes berømmelige lille kortfilm «Eating Out» og denne langfilmen, noe i den lakoniske tonen, kortfattet, uoppskaket og meningsmettet på én gang.

Tittelen «Budbringeren» bør avgjort leses sammen med anførselstegnene. Ikke bare at Roy, i sin opplevelse av å bli tråkka på, underslår brev. Han «hevner» seg med å dumpe svære ladninger med reklamepost i et høl egnet til den slags (For ordens skyld: Ingen i postetaten bør ta anstøt. Enhver som ser filmen, ser jo at den ikke handler om Posten). Så foretar Roy for alvor en overskridelse: Han rapper nøkkelen til leiligheten som tilhører ei jente som han så stikke til seg et medisinsk leksikon på et antikvariat. Hun er Line (Andrine Sæther), som jobber i vaskeri og er hørselssvekket. Fra det øyeblikk Roy låser seg inn i leiligheten hennes, tar tingene en vending til noe annet og farligere. Roys grå hverdag er brått full av risikabelt liv.

Under huden

Roy er en underdog, av dem som pleier å få den sosialfascistiske merkelappen «taper», et nesten usynlig menneske. Han mildest talt mistrives i jobben, noe den traurige gjengen av kolleger bidrar sterkt til. Line, den andre personen vi kommer nærmere, er innviklet i kriminalitet via sin brutale guttevenn Georg (Per Egil Aske).

For både Robert Skjærstad som Roy og Andrine Sæther som Line gjelder at de virkelig har kommet under huden på sine rolleskikkelser - her finnes ikke fnugg av flinkt skuespilleri. Det samme kan sies om flere i det ganske store persongalleriet.

Miljøene, ute som inne, er konkret, men personlig observert, et stykke på siden av vanlig gangbar realisme. Ikke uten innslag av det absurde - jfr. Roys nabo som pusser opp på 3. året med pressluftbor og de to brått oppdukkende nattens menn i skikkelse av Bjørn Sundquist og Karl Sundby. En mørk komedie om mangt, blant annet om ikke uttalte følelser. Kan hende med en happy end innenfor to anførselstegn. Og det er da bedre enn ikkeno\'.