Budbringeren Håkon Bleken

«Han søkte et ordnende prinsipp, men ikke en innestengt formalestetikk», skriver Åsmund Thorkildsen i boka «HÅKON BLEKEN _ betrakter og budbringer». De fleste vil vel underskrive denne korte karakteristikken av kunstnerskapet, men Thorkildsen og hans medforfattere _ Øivind Storm Bjerke, Gunnar Danbolt og Svein Thorud _ nøyer seg ikke med så innlysende formuleringer.

Øivind Storm Bjerke, Gunnar Danbolt, Åsmund Thorkildsen og Svein Thorud: «HÅKON BLEKEN - Betrakter og budbringer»

ORFEUS 240 s. Kr 448

Fortolkingen av kunstnerens omfattende produksjon er ikke bare i seg selv et langt lerret å bleke, som kvartetten fordeler innbyrdes med fokus på kulltegninger, maleri, grafikk og utsmykninger. Blekens vidtfavnende verk plasseres også innenfor et større kultur- og kunsthistorisk felt, hvor forfatterne søker nye _ og delvis polemiske posisjoner _ overfor et eksisterende bilde og den retorikk som innrammer det. Særlig Thorkildsen ser ikke mye forsonende i det, men finner forsonlige trekk ved kunstneren som gjør ham spiselig på en postmoderne meny.

Det er bruddet med pariserskolens estetikk _ slik denne ble anskueliggjort som norm hos trondheimskunstnerne i Gruppe 5 på 60-tallet _ som gjør Bleken akseptabel for Thorkildsen. Han hevder at dette franskinfluerte formalskjemaet ikke viser til noe liv utenfor lerretet, og at denne estetikken ble så generell og selvreflekterende at kunstneren følte seg som en fange av den. Thorkildsen bruker videre Blekens dilemma til å sette frihetsbestrebelsene som samtid og ettertid tolket inn i modernismen på 50-tallet i et komisk skjær. Resonnementet representerer også et satirisk skåret kapittel i hans prosjekt med å heve amerikansk avantgarde over parisisk modernisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Thorkildsen kan føre en dreven polemisk penn og eksellere i referanser for et inneforstått galleri, men angår nok flere når han skriver godt om Blekens maleri. Det gjelder behandlingen av religiøse temaer, hvor Korsnedtakelsen blir mer av et meditasjonsstykke enn motivdrama. Eller i Bleken-bildene som henter sitt tunge tema fra foreldrenes sykdom og død, der Thorkildsen vet å vektlegge det metaforiske i et malerisk språk. Her beskriver han hvordan kroppen som materie kjemper med resten av verden som materie, og ser ei billedgruppe uten tilknytning til et håp «om at man av jord atter skal oppstå».

Kritikk i kull

Kulltegningen blir ofte karakterisert som Blekens fremste medium, og kapitlet om svart/hvitt-bildene kommer først i boka. Ut fra det megetsigende motivet «Ras» går Øivind Storm Bjerke grundig inn på kunstnerens posisjon, som karakteriseres som en kamp for å overskride regeltvang _ samtidig som det gjelder å ikke miste fotfestet. Bjerke ser også tidlig tendenser til sivilisasjonskritikk hos Bleken, men verken han eller de andre forfatterne knytter den til noe så nærliggende som fjorårets aksjon på Svartla'mon.

Derimot blir kunstneren forbundet med en trøndersk og europeisk tradisjon som strekker seg fra Ness og Alstad til Gris og Bacon, men den tvisynte stilpluralisten styrer utenom postmodernismens ironiske strømninger. Bleken baserer seg ikke på parolekunstens enkle polariseringer, og Bjerke peker på det etiske alvor som kan ligge under lag av motsetninger. Derfor er heller aldri det eksperimentelle tilstrekkelig motivasjon for hans nyskapende tegninger, og hva kullet gjennomgår i den tekniske prosessen ikke fyllestgjørende uten at denne materialiserer seg i en Kafka-influert tittel.

Sakrale rom

Blekens bilder inngår også på problematiske plasser i det offentlige rom, men Gunnar Danbolt er på hjemmebane når han tar for seg denne delen. Med sin formidable viten om den sakrale kunsten åpenbarer professoren fra Bergen sider ved trønderkunstnerens bidrag til katolske og lutherske kirkerom, som knapt noen andre kan kode her til lands. Det Danbolt selv kaller «en lek» er en virtuos veivisning gjennom visuelle gåter. Derimot framstår ikke Svein Thorud med samme faglige autoritet som guide innenfor bokkunst og grafikk, selv om han bruker Baudelaire som innfallsvinkel til den mer illustrative siden.

Riktignok kalles Bleken en litterær kunstner, men i et ambisiøst bokprosjekt fungerer ikke tekstene alene _ selv om de forholder seg _ ofte unevnt _ til tidligere publikasjoner. Korrekturen kunne vært bedre, billedutvalget likeså, og man savner sidehenvisninger til illustrasjoner som befinner seg i andre kapitler. Skribentene vil nok egge sine fagfeller, og den høyst aktive Håkon Bleken sørger sikkert for å ha bilder med i laget for framtidas kunsthistorikere.