SORGPROSESS: Gjennom blomster fant nordmenn en måte å uttrykke sin sorg og sin medfølelse. Men sorgprosessen har mange faser. Foto: Håkon Eikesdal
SORGPROSESS: Gjennom blomster fant nordmenn en måte å uttrykke sin sorg og sin medfølelse. Men sorgprosessen har mange faser. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Budbringerens ansvar

Mediene må skrive om tragedien på Utøya. Verken sinne, sorg eller samfunn har godt av stillhet.

DE SOM HAR vært utsatt for en tragedie i nær familie, kjenner gjerne igjen prosessen: Man snakker og snakker om ulykken, snur og vender hver stein for å prøve å gripe det ufattelige, maner fram hvert ledd i hendelsesforløpet i et forsøk på å erkjenne at det umulige likevel har hendt.

Veivalgene granskes: Hadde noen bare gjort det i stedet for det, og var det ikke noe jeg kunne gjort? Noen havner i meningsløse selvbebreidelser, andre i utadvendt aggresjon: Noen må ha skylden. Det er følelser som trenger å få utløp. Sorg som må struktureres og gi mening. Sinne som må flomme over før den kanaliseres, eller tørker ut.

Samtidig former vi vårt minne og bilde av personen som har gått bort, et minne vi nå må lage fordi mennesket ikke lenger lever.

SLIK DEN ENKELTE familie må leve gjennom en sorgprosess, må vårt samfunn finne et måte å forholde seg til terrorangrepet og
massakren på. Vi andre er slett ikke ofre, det er det bare de nærmeste som er. Men samfunnet må likevel klare å finne en måte å behandle den nærmest ufattelige tragedien på.

Nordmenn fant et vis med blomstermarkeringene, et språk for vår sympati og medfølelse med de etterlatte og de overlevende. Våre politikere og ledere viste seg fra sin beste side. Men prosessen slutter ikke, og kan ikke slutte der: Dette er en hendelse der ettervirkningene og reaksjonene vil gå gjennom mange faser. I den prosessen er det medienes oppgave å stille spørsmålene og bringe informasjonen. Det er en viktig oppgave.

Ved at informasjonen bringes offentlig, unngår man den farligste ryktespredningen: Den som ikke når fram til offentligheten, hvis sannhetsinnhold derfor ikke blir etterprøvd og eventuelt dementert. Kjernekvaliteten i frie medier ligger nettopp i at påstander og fakta blir brakt opp på bordet, slik at de kan undersøkes og korrigeres.

TRENGER MAN et eksempel på hvor galt det kan gå der hvor mediene ikke er frie til å skrive, og myndighetene ikke lar seg etterprøve kan Erika Fatlands gode og rystende bok om terroraksjonen mot Skole nummer 1 i Beslan og ettervirkningene anbefales. Der mistet 186 barn og 147 voksne livet.

Det er ennå ikke klart hva som egentlig skjedde. Myndighetenes redegjørelser er ufullstendige eller ikke troverdige. Det lille som finnes av uavhengig presse i Russland og Nord-Kaukasus har ikke styrke til å presse fram en bedre offentlighet.
De store mediene er aktivt kontrollert av de myndigheter hvis handlinger de skulle vokte og granske.

KONSEKVENSEN I BESLAN er mangel på en offentlighet der påstander kan luftes og feilaktige rykter avkreftes. Resultatet er en sydende gryte av konspirasjonsteorier, ukanalisert aggresjon og mistenkeliggjøring.

Når forbrytelsen er stor nok, er det som man ikke kan slå seg til ro med at den bare er gjort av terroristene: Noen må ha hjulpet dem. Lærerne og direktøren på skolen, selv overlevende ofre fra terroren, får mistanken kastet på seg. Annen frittflytende aggresjon rammer dem som får erstatninger for sin døde eller skadede, eller dem som samler inn og formidler penger til ofrene.

Uten en fungerende offentlighet er det ingenting som kan stoppe ryktene. Hadde det eksistert medier som kunne gjøre jobben sin i Beslan, skulle de ikke fortiet disse ryktene. De skulle tatt dem opp og gransket dem, slik at de kunne dementeres.

Det hadde vært en smertefull prosess, men den hadde vært langt bedre enn dagens situasjon, der alle må holde seg med sin egen virkelighet og sine egne teorier om skyldige og medskyldige.

I NORGE BLIR MEDIENE kritisert for sin dekning. Drapsmannen får en oppmerksomhet han ikke fortjener, hevdes det. Det er ikke vanskelig å være enig i det, drapsmannen fortjener ingenting annet enn en rettferdig rettssak og lovens strengeste straff.

Men samfunnet fortjener informasjon om mannen: På kort tid har vi gått fra å vite ingenting og frykte alt, til å få ham synligere i all sin ynkelige og farlige forvirring. Det er bra. Noen ofre og etterlatte er krenket av mediedekningen. Det har de all rett til å føle, men mediene kunne ikke tiet og ventet til etterforskningen var over.

Da hadde vi fortsatt spekulert i hvor mange drapsmenn som var på Utøya, eller hvem gjerningsmennene samarbeidet med. Men konspirasjonsteoriene hadde gått ved kantinebord og på skoler, uten noen til å smalne inn eller redusere rykteflommen. Noen reagerer på gjennomgangen av handlingene til politi og beredskapsapparat.

Den er belastende for en gruppe mennesker som i den situasjon de var gjorde alt de kunne for å redde liv, basert på den kunnskap de satt på. Men på den korte tiden som har gått, har rykter allerede løpt fra munn til munn og så blitt stoppet.

Det er nettopp det at mediene er kritiske som gjør at vi stoler mer på myndighetenes og politiets forklaringer. De vet at deres redegjørelse vil bli etterprøvd og møtt med kritiske spørsmål de vil måtte svare på.

DETTE ER IKKE en argumentasjon for ikke å ta hensyn. De etterlatte og overlevende har en opplagt rett til ikke å bli krenket i sin privatsfære. Men denne saken må samtidig dekkes og dekkes grundig.

Dersom man ikke veier hensyn opp mot hverandre, men bare følger ett prinsipp, enten det er full offentlighet eller full skjerming vil skadevirkningene bli større enn om man finner et skjæringspunkt mellom de forskjellige hensyn. VG og Dagbladet valgte i går å ikke følge de sørgende ute på Utøya med telelinser. NRK valgte å filme dem, på stor avstand og uten at individer ble identifisert.

Er det mulig å si at det ene er mer hensynsfullt enn det andre? Jeg tror ikke det, men situasjonen fikk en symbolverdi: Tabloidavisene skulle vise at de tok hensyn. Og det gjorde de.

BUDBRINGEREN: Journalist i Dagbladet, Andreas Wiese kommenterer. Foto: Even Bast/Dagbladet
BUDBRINGEREN: Journalist i Dagbladet, Andreas Wiese kommenterer. Foto: Even Bast/Dagbladet Vis mer