Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Budbringernes selvrefleksjon

I SAMTIDEN

4. 2004 skrev jeg artikkelen «The Native Strikes Back». Den handlet om hvordan sentrale norske budbringere om verden begrunner sin virkelighetsbeskrivelse. Mer spesifikt tok den for seg Åsne Seierstad og hennes prisbelønte bestselger Bokhandleren i Kabul og Tomm Kristiansen og tre av hans bøker. Den konkluderte med at bøkene til disse to sentrale fortolkerne av verden er sentrale kilder for å forstå historisk sett eiendommelige verdensbilder og selvbilder, og at bøkene ikke burde vært utgitt som fagbøker fordi de ikke tilfredsstilte enkle, men spesifikke krav faglitteraturen som genre stiller. Seierstad og Kristiansen kommenterte artikkelen i Dagbladet 6.11. Deres svar er urovekkende like. De forstår ikke artikkelens tematikk og argument, og plasserer den heller inn i en norsk debattarketype: de ser den som en profesjonenes revirkamp; det er elfenbenstårnet mot Det folkelige. Et ikke-debattert spørsmål om nasjonens danning i globaliseringsepoken omskapes til noe velkjent (og lett håndterbart). Artikkelens utgangspunkt er: Innefor enhver tidsepoke og relasjon produseres dominerende perspektiver om omverdenen, og som denne blir filtrert gjennom. Korsfarerne og Sigurd Jorsalfar. Kolonistene og Lord Cromer. Misjonærene og Livingstone. De islamske fundamentalistene og wahabbistene. Det nasjonale godhetsregimet. Alle ordner verdens uoversiktlighet i tråd med bestemte perspektiv, bevisst eller ubevisst.

I min forskning har jeg søkt å forstå de siste tiårenes dominerende norske perspektiver, for å tydeliggjøre den verden de skaper. Jeg har bl.a. identifisert offisielle norske bilder av «utviklingslandene» og norske intellektuelles forståelse av islamsk fundamentalisme, samt dokumentert en tradisjon som har innvirket på forståelsen av verdens mangfold og «oss» selv på bestemte og grunnleggende måter.

«THE NATIVE

Strikes Back» dokumenterer at de to forfatterne insisterer på at deres beskrivelser av Afghanistan, Nepal og Afrika er uten filter; det de skrev er «sant», de er forutsetningsløse lyttere. Med andre ord: De må besitte egenskaper som forutsetter at de som fortolkere kan tre ut av historien som mennesker med partikulære erfaringer og begrensinger. Det sentrale i idéhistorisk sammenheng er overbevisningen om at en forfatterposisjon uten fortolkningsfilter er mulig og ønskelig (forestillingen har sammenheng med allment tankegods jeg ikke har plass til å gå inn på her, men et stikkord kan antyde paralleller: ideen om at norske verdier i verden er universelle verdier). Det er ikke bare snakk om den allvitende forteller (som vet hvordan andre mennesker tenker), men om hva som i realiteten kan kalles en guddommelig forfatter, upåvirket av totaliteten i egne erfaringer i fortolkninger av andre menneskers tanker og liv. At bøker med en slik umulig og umoden forfatterstemme ble mottatt som strålende fagbøker gjør dem til sentrale kilder til en periodes mest grunnleggende selvbilder (og dermed verdensbilder) - fortolkeren opphever seg selv som historisk subjekt og retusjerer egen annerledeshet.

BÅDE KRISTIANSEN

og Seierstad snakker heller om noe helt annet, og reduserer artikkelen til et innlegg i en profesjonskamp. Det er professorene mot journalistene, hvor de siste, nå i følge seg selv, ikke kan så mye, men gjør så godt de kan. Kristiansen tilskriver meg revirpsykologi: jeg mener at «amatører har rotet» i mitt bed - derfor artikkelen. Seierstad tror det er et forsvar når hun skriver at det ikke er en doktorgrad, men en reportasje hun har begått. Men det er selvsagt ikke amatørene eller reportasjen som sjanger artikkelen analyserer, men den måten som Seierstad og Kristiansen forstår sin forfatterrolle og fortolkningsrolle på (også fordi den uttrykker mer allmenne forestillinger). Overskriften på deres innlegg i Dagbladet er «Tvedts sannheter». Men Samtiden-artikkelen er overhodet ikke opptatt av å fremme mine «sannheter» om Afrika og Afghanistan mot Kristiansens eller Seierstads sannheter. Dens tematikk kretser om et mer fundamentalt spørsmål: hvordan tenker noen av Norges mest sentrale budbringere om verden og om forholdet mellom fortolkning og sannhet (de faktafeil artikkelen viste til, ble kun nevnt for å belyse fortolkerposisjon og selvrefleksivitetens fravær).

SEIERSTAD

og Kristiansen skriver at deres bøker er subjektive, samtidig som de opprettholder at de er sanne virkelighetsgjengivelser. Den subjektiviteten de anerkjenner, og som de i sitt tilsvar indirekte bekrefter, er en subjektivitet som nettopp står over subjektiviteten, og dermed også historien. Retorisk vedgår de sin subjektivisme samtidig som de kan fristille seg fra sin bakgrunn for å viderebringe verden slik den er. Det umulige i denne perspektivfrie «mikrofon»-posisjonen blottstilles av bokhandleren selv. Derfor artikkelens tittel: Mens bokhandler Rais Shah Mohammed var forfatterens fremste sannhetsvitne da Seierstad skapte sitt Afghanistan i bokform, ble han av forlag og forfatter forsøkt gjort utroverdig da han tok til motmæle og skapte norsk litteraturhistorie som the native who struck back. Forlagets advokat kalte sågar bokhandleren på besøk i Oslo for «Komiske Ali» (Saddam Husseins talsmann). Siden bokens filtrering av afghansk virkelighet ikke var festet i et begrunnet perspektiv, i en veloverveid subjektivitet, eller bundet til en faglitteratær kunnskapstradisjon, eller i et noteapparat som viste til konkrete hendinger som kan kontrolleres, falt følgelig boken sammen over seg selv som fagbok. Erfaringen med bokhandleren er som blåst vekk når Seierstad gjentar sitt program: Hun vil ikke stille seg i mellom de personene hun intervjuer og de menneskene hun skriver for, sier hun. Men det er jo dette som er illusjonen. Hva hun spør om, hva hun velger ut; hva hun forstår av hva de sier, hvem hun skriver for og ikke minst hva de sier når de treffer en dame fra Norge - den virkeligheten som produseres på denne måten må filtreres av - Åsne Seierstad. Og til tross for min dokumentasjon av hvordan egen oppfatninger intervener i hans bøker, fortsetter Kristiansen å insistere på at han bare er en lytter og understreker sin «ydmykhet» overfor virkeligheten. Men skjønner han da ikke at også ydmykheten (og den er ofte større i egne øynes enn i andres) har fortolkningsfilter?

I stedet for å diskutere slike spørsmål, går Kristiansen til angrep, i forsvar av det umulige. Han søker irettesettelsen: «Men det står ingen steder i «Mor Afrika» at Rwanda og Burundi ligger ved Albertsjøen, ei heller fremgår det at Henry M. Stanley var i Sudan», eller at forfatteren fant opp sin egen kilde til Nilen. Her har Kristiansen rett. Min artikkel viser da også at det er i hans bok «Mørk Safari» disse feilene står! Eksisterer selv ikke egne bøker uavhengig av Kristiansens beskrivelse av dem?

ENHVER EPOKE

har sine fortolkningsfiltre, sine blinde flekker, og enhver nasjon har sin kulturelle og intellektuelle tradisjon. Artikkelen i Samtiden viser frem en ny side ved denne tradisjonen. Bare gjennom analyse av slike fortellerposisjoners forestilling om seg selv kan sentrale tankemønstre som har behersket periodens verdensbilder og dannelse beherskes, og historisk bestemt blindhet oppdages. Fluktforsøkene fra posisjonen som «hvit mann» eller «hvit kvinne» har tatt mange former, men den nøytrale observatør som rett og slett fungerer som virkelighetens mikrofon er en illusjon. Selvrefleksivitet innebærer kunnskap om og innsikt i egen tradisjons historisitet og stedbundethet, og kontinuerlig diskusjon om muligheter og begrensinger ved egen fortolkningstradisjon.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media