Buddhas nonner synger

I 1976 utga Kåre A. Lie en oversettelse av «Dhammapada» fra pali. Nå har han oversatt «Søstrenes sanger», sammen med datteren og lyrikeren Tone Lie Bøttinger.

Samlingen tilhører buddhismens kanoniske tekster, nedskrevet for mer enn 2000 år siden.

Som religiøse kildeskrifter flest, norrøne som judeo-kristne, består de av poetiske tekster i en prosaisk rammefortelling.

De 73 sangene synges av unge, vakre kvinner som av ulike årsaker blir nonner. De aller vakreste, som Nanda (nytelse), holder distanse til Buddha, fordi de har hørt om hans forakt for ytre skjønnhet. Men i møte med Buddha «skapte så Mesteren bildet av en vakker kvinne som falmet og ble eldre, og da Nanda så dette, innså hun at alt var forgjengelig, at lidelsen lå latent i alle ting, og at hun ikke kunne kontrollere og styre sitt eget liv».

Gjennom dette slapp jeg taket

i all jordisk lyst og lengsel -

strebet flittig mot friheten

og stilnet, lik en kjølig kulp .

De fleste sangene er forkynnende eller fortellende læredikt om og av unge kvinner som har fornektet kjødets lyster. Det virker kanskje usunt på oss, men det er vel ikke verre å dyrke sjelens skjønnhet enn kroppens - om man må velge. Sangene gir ingen dyp innføring i buddhisme, men de har andre verdier: Interessant er det slektskapet de viser med liknende asketisme i f.eks. kristendommen, og uendelig verdifullt er det å høre menneskelige røster tale over en avstand på flere tusen år.

De poetiske verdiene? I en klasse for seg er Ambapalis sang. Om Ambapali forteller tradisjonen at hun «var så vakker, sjarmerende og blid og yndig at mange unge fyrstesønner konkurrerte om å vinne henne. Det endte med at de bila striden ved å bli enige om at hun skulle tilhøre dem alle, og de hjalp henne til å etablere seg som fornem gledespike. Ambapali ble meget dyktig i sitt fag og vant stor rikdom og heder. Hun ble en av Vesalis (byens) fremste attraksjoner, og en natt med henne kostet hele femti gullmynter.» I motsetning til de fleste andre ble Ambapali nonne først i høy alder. Hun hadde altså levd et liv i sansenes verden før hun skrev sin sang. Det er nok ikke tilfeldig at den stiller i særklasse. Et kort utdrag:

Brystene mine var før lik runde

og fullmodne frukter,

struttende stramme av saft

- høyt var de verdsatt og prist!

Hvert av dem ble lik en vannløs

skinnsekk, skrukket av alder.

Slik går sangen, min venn

- hør den sannferdiges røst!

Smekre var lårene mine

- lik slangenes buktende kropper

var de, i kraftfull spenst,

skjønnhet og dansende lek.

Nå, i min livshøst ligner de

rør av brunvissen bambus.

Slik går sangen, min venn

hør den sannferdiges røst!

Det blir gjerne sterkere poesi av levd liv enn av andres visjoner - den gang som nå.

Gjendiktningen? Ordvalget ligger et sted mellom dagligtale og religiøst språk, versemålet er i hovedsak fast metrum uten rim, og oversetterne gjør i forordet rede for sine valg. Jeg savner et etterord med noe mer detaljerte opplysninger om originalspråkets retorikk og metrikk, men det viktigste er at diktene virker bra på norsk, og det gjør de. Gjennom filologens og poetens samarbeid får vi en litterært høyverdig gjendiktning som gjerne er å foretrekke framfor filologers ord-for-ord-oversettelser eller poeters sekundæroversettelser via europeiske hovedspråk. De 2500 år gamle sangene kan omsider bli en del av grunnstammen i norske boksamlinger.