Buddy Guy (77) trenger ikke hjelp for å skinne

Overskygger gjesteartistene på sitt nye album. Ja, bortsett fra Beth Hart, da.

GITARKAKE: Da Buddy Guy kom til Gardermoen for å spille på Notodden Blues Festival for fire år siden, ble han ønsket velkommen med ei bursdagskake formet som en av hans gitarer. Tirsdag fylte han 77 år. Foto: Lars Lindqvist / Dagbladet
GITARKAKE: Da Buddy Guy kom til Gardermoen for å spille på Notodden Blues Festival for fire år siden, ble han ønsket velkommen med ei bursdagskake formet som en av hans gitarer. Tirsdag fylte han 77 år. Foto: Lars Lindqvist / DagbladetVis mer

ALBUM: «All That Makes Me Happy Is The Blues», synger Buddy Guy  på «Rhythm & Blues».

Han er sjefen nå, og ikke bare hjemme i Chicago, etter at den ene blueshelten etter den andre har falt fra.

Sjøl fylte han 77 år sist torsdag, og da har man, også i blueskretser, lov til å kalle seg veteran!

Og han er så gammel nå, at han oppsummerer et musikalsk liv på «Rhythm & Blues».

Show-konserter Buddy Guy har gjort en del rart, og konsertene hans har hatt en tendens til å bli mer show enn gode musikalske opplevelser. Det skjedde igjen på Notodden for nøyaktig fire år siden. Det er synd, fordi noen av hans siste plater har vært ganske interessante.

Det er denne også - halvt rhythm og halvt blues. Det er ikke lett å høre hvor skillet går. Blåserne utgjør en forskjell, spesielt på herlige «Well I Done Got Over It». De er mer til stede på den første av de to cd-ene, som har fått tittelen «Rhythm». Cd nummer to, «Blues», er både råere, kulere og enklere - og ikke fullt så interessant.

Men - egentlig glir de de to platene inn i hverandre.

Gjester Å ha med gjester er noe som ligger i tida. Det kan gå ille, som for eksempel da John Fogerty ville gjenskape noen av sine hits tidligere i år. Buddy Guy & Co. får absolutt godkjent, også fordi gjestene ikke får for stor plass.

Her heter de Keith Urban (countrystjerne), Aerosmith (ved tre av dem), Gary Clark Jr. (bluesens nyeste stjerne) og Beth Hart.

Notodden-aktuell Norgesvennen Hart, aktuell på Notodden Blues Festival denne helga, er åpenbart den nye ønskeduettdama for alle tøffe mannfolk. To duettplater med gitarhelten Joe Bonamassa på to år og flere andre duetter til tross, «What You Gonna Do About Me» med Guy er en av de beste og mest intense jeg har hørt på lenge. Den er som skapt for hennes rå og uslepne stemme.

Men så er det denne Kid Rock, da. Hvorfor skal han være med over alt? Han tilfører jo ingen ting noe sted.

Sangeren og gitaristen Buddy Guy synger sjøl bedre enn kanskje noen gang, for eksempel på tunge «The Devil's Daughter» og «Whiskey Ghost», to høydepunkter her.

Gitarspillet hans er riktignok vel primitivt på de første par låtene, men glir ganske raskt over i et mer elegant leie. Guy kan spille nydelig gitar, og er minst interessant når han insisterer på å kjøre klisjéløpet med ren harving.

Det er heldigvis lite av det totalt sett.

De andre grunnene til at «Rhythm & Blues» er blitt vellykket, er mennene bak. Flere av de samme folkene som Delbert McClinton samarbeider med, i særdeleshet låtskriverne Gary Nicholson og produsent Tom Hambridge, er sentrale her. Deres «I Go By Feel» er et annet høydepunkt.

Den beste by'n Og historien er med Buddy Guy hele veien.

I åpningen «Best In Town» forteller han om at da han første gang hørte Muddy Waters, visste han at han måtte til Chicago - der han begynte å spille på den røffe sørsida av byen, south side. Der lærte han også følgende: «You don't have to be the best in town, just try to be the best untill the best come around».

Han ble ganske raskt den beste.

Han synger også «Never Gonna Change»: «I took a lot of wrong turns to get where I am today. All of my life it's been the same, and I'm never gonna chance. Same old Buddy Guy... No I ain't gonna change».

Det er også veldig sannsynlig. Hvorfor skulle han det?

Buddy Guy (77) trenger ikke hjelp for å skinne