HADDE IKKE NOE VALG: Jack Nicholsons presidentskikkelse i «Mars Attacks» fra 1996 ville nok helst ikke gå i dialog med marsboerne, han heller, men han hadde ikke noe valg. Han blir etter hvert spiddet av en av marsmennene — en kompromissløs håndtering av motsetninger.
HADDE IKKE NOE VALG: Jack Nicholsons presidentskikkelse i «Mars Attacks» fra 1996 ville nok helst ikke gå i dialog med marsboerne, han heller, men han hadde ikke noe valg. Han blir etter hvert spiddet av en av marsmennene — en kompromissløs håndtering av motsetninger.Vis mer

Budsjettkutt eller døden!

Lengst til høyre i amerikansk politikk er kompromiss et ord som gir belegg på tunga.

POLITISKE IDEER: «Can't we all just get along?». USAs president henvender seg til de små grønne mennene i filmen «Mars Attacks». I Jack Nicholsons skikkelse snakker han seg varm og rørt om menneskenes og marsboernes felles mål og felles nytte — de må arbeide sammen for å beherske verden. Den lille grønne mannen som leder angriperne feller en tåre. Så spidder marsboeren Nicholson, som blir liggende igjen på gulvet med de utenomjordiskes flagg stikkende opp av brystkassa. Den sterkeste vinner. Nicholson forsøkte å forhandle fordi han var den svakeste parten.

I DEN MINDRE SPEKTAKULÆRE politikken som vanligvis sysselsetter USAs president, er valget mellom kompromiss og konfrontasjon sjelden like opplagt. I et politisk system uten parlamentarisme kan lovgiverne i Kongressen og presidenten denge løs på hverandre helt til de sjangler samlet over budsjettstupet og drar både sine egne og oss andre deisende ned langs fjellskrenten. Det kan da ikke være nødvendig å holde på sånn?

DET FINNES GODE GRUNNER til at den amerikanske grunnloven er snekret sammen som en hinderløype. Mot slutten av 1700-tallet hentet de amerikanske kolonistene sine erfaringer med statsmakt fra den britiske kong George III. Maktkonsentrasjon måtte gjøres umulig. Stillstand ble bygd inn i selve styringsstrukturen — presidenten, kongressen og domstolene kunne holde hverandre i sjakk. Men dermed bygget kolonistene også inn et annet krav: All handling forutsetter kompromiss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OMTRENT SAMTIDIG, på den andre siden av Atlanterhavet og midt i Kong Georges London, forsvarte Edmund Burke den samme dyden i Parlamentet. Fattig oversatt sa Burke at alt styre, og for den del enhver menneskelig glede, dyd eller nyttig handling, var grunnlagt på kompromiss og byttehandel. Burke burde være konservativ nok, men er det ikke blant dem som utgir seg for å representere høyrefløyen i Det republikanske partiet. Der er det absoluttene som rår. Kompromiss er et ord som må uttales med forakt, som om det gir belegg på tunga.

LITE ELASTISK: Den nå avgåtte senatoren Jim DeMint sammenliknet politikk med amerikansk fotball: Slik ett lag nedkjemper et annet, må republikanerne nedkjempe demokratene. Kompromissnekterne ser sosialisme og tyranni true der mer pragmatisk innstilte politikere fra begge partier ser forhandlingspakker. Foto: AFP / NTB Scanpix
LITE ELASTISK: Den nå avgåtte senatoren Jim DeMint sammenliknet politikk med amerikansk fotball: Slik ett lag nedkjemper et annet, må republikanerne nedkjempe demokratene. Kompromissnekterne ser sosialisme og tyranni true der mer pragmatisk innstilte politikere fra begge partier ser forhandlingspakker. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

FORAKTEN RETTER SEG ikke mot Burke. Burke er ikke med i bildet. Forakten springer ut av en alternativ forståelse av selve ordet kompromiss. Kompromissnekterne fokuserer ikke på hestehandlingen i seg selv, skriver lingvisten Geoffrey Nunberg, men på den moralske faren ved å gjøre innrømmelser. Da Neville Chamberlain inngikk kompromiss med Adolf Hitler, gjorde han det også med sin egen moral.

DEN LITE ELASTISKE sørstatssenatoren Jim DeMint har de siste seks åra vært blant det republikanske partiets fremste i kampen for å anvende den samme tankemåten på budsjettpolitikk. Lite samarbeidsvillige politikere finnes også på venstresiden i det demokratiske partiet, men de mangler avsmaken for avtalesnekring i seg selv. DeMint har oppsummert sitt syn på kompromiss med demokratene i en analogi fra amerikansk fotball: Skulle spillerne på det ene laget søke felles løsninger med sine motspillere? Skal kompromiss gi mening, må man ha et felles mål, sier DeMint, og noe slikt har ingen fotballbane. Slik ett lag nedkjemper et annet, må republikanerne nedkjempe demokratene.

STORE OG SMÅ Tea Party-aktivister har de siste årene ikledd seg symboler som kan hjelpe den som vil forstå DeMints type. Demonstranter i knebukser og trekanthatter fra 1700-tallet har slått fast bevegelsens forankring i det den utgir for å være verdier fra USAs uavhengighetskamp. For dem står ikke de stadige slagene i Kongressen om enkeltstående skattesatser eller stønadsgrenser. Kampen står om USAs sjel. Slagord fra uavhengighetskrigen, som i det gule flagget med klapperslangen og teksten «Don't tread on me» har mer enn antydet hvem som forsvarer hva. Live free or die!

KAN MAN KOMPROMISSE med dem som truer friheten og retten til å søke lykken? Selvsagt ikke. Det finnes ingen moralsk holdbar vei ut av et slikt retorisk rom. Den rettskafne trekker en linje i sanden, slik den unge oberst Travis gjorde ved Alamo da den meksikanske hærens overmakt nærmet seg, sør i Texas i 1836. Ifølge legenden, slik John Wayne og Johnny Cash har fortalt den, steg alle de 169 til stede over streken, sluttet seg til Travis og svor kamp til døden. Og drept ble de. Forskjellen mellom oberst Travis og senator DeMint er at oberstens mål var å holde ut til forsterkningene kom. Legenden sier ikke noe om at han og Davy Crockett først og fremst var ute etter å få fram et prinsipielt poeng da de ofret livet der inne i den gamle misjonsstasjonen. For Jim DeMint spiller den ideologiske renheten i seg selv hovedrollen. —Jeg vil heller ha 30 republikanske senatorer som tror på frihetens prinsipper, enn 60 som ikke tror på noe som helst, har Jim DeMint sagt.

MED 30 SENATORER NÅR man omtrent like langt som de tapre døde ved Alamo. De ville ikke engang vært mange nok til å forhindre en grunnlovsendring. Slik strategi blir det ikke politiske resultater av, og like før jul kunngjorde DeMint at han fratrer sin plass i Senatet fire år før tiden til fordel for direktørstolen i den konservative tankesmien Heritage. Der kan han fortsette kampen for rene prinsipper og mot praktisk handling. Imens fortsetter hans kampfeller marsjen langs den smale sti på Capitol Hill. Hver gang John Boehner, speaker i Representantenes hus og republikanernes fremste folkevalgte, forsøker å dra med seg sine partifeller i retning av et kompromiss, drar høyreflanken fram skyttergravsspadene. Tendensen ble akutt etter Tea Party-gjennomslaget i 2010, men sporene går lenger tilbake.

MORALSK FORFALL og manglende patriotisme steg i 1970-åra fram som den populistiske høyresidens nøkkelforklaringer på USAs sosiale og økonomiske problemer. Ronald Reagan ble fanebærer for omformingen av et republikansk parti som også under president Richard Nixon hadde samarbeidet med demokratene om viktige hovedtrekk i en praktisk og velferdsorientert reformpolitikk. Den moderate konservatismen forsvant selvsagt ikke, men den ble utfordret av et mer kompromissløst krav om endring. Kravene hentet styrke fra mange kilder, blant dem en forestilling om at en epidemisk karaktersvikt lå under endringene i kjønnsroller, familiemønster, voldsstatistikk og narkotikabruk. For mange var dette kategorier med sterk indre sammenheng. Ethvert kompromiss med slikt ville være ettergivenhet — et bidrag til ytterligere svekkelse av nasjonens kollektive ryggrad.

I DAG KOMMER kravene om patriotisk forsvar av USAs grunnverdier mest høylytt fram i den økonomiske politikken. Om ikke ordbruken har rotert så langt ned i avgrunnen at talerne i Kongressen har begynt å se slimete, grønne menn blant sine motstandere, så er det ikke alltid så langt unna. Kompromissnekterne ser sosialisme og tyranni true der mer pragmatisk innstilte politikere fra begge partier ser forhandlingspakker, fotnoter og indekserte satser for kompensasjon av leger med offentlige refusjonsavtaler.

JACK NICHOLSONS PRESIDENT ville nok helst ikke gå i dialog med marsboerne, han heller, men han hadde ikke noe valg. Vi kan vel alle justere våre meninger under press. Når Kongressen om et par måneder må si ja til økt amerikansk statsgjeld, står den lille grønne mannen der igjen. Si nei, den som tør.

Hallvard Notaker er historiker og forfatter av Høyres historie 1975—2005: «Opprør og moderasjon».