På nytt er vi vitne til at «hard» militær intervensjon er i ferd med å spille fallitt i konfliktområder som Afghanistan og Irak. I skuddsikker vest og med panservogn som transportmiddel, jakter forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen på lyspunkter i Afghanistan. Det må fortone seg også for henne som litt av et paradoks at «utrygghet og en ustabil sikkerhetssituasjon er prisen for at NATO er kommet så mye lenger militært enn sivilt» (Dagbladet 6. juni). På bakgrunn av denne erkjennelsen er det all grunn til å hente fram igjen Mjøs-utvalgets innspill fra 2000 om å styrke universitetenes og høyskolenes rolle som fredsagenter for «myk» intervensjon i form av kunnskapsformidling og dialog. Men dialog er ikke noe som kommer i stand ved at «vi» forsøker å eksportere fasitløsninger på demokrati og nasjonsbygging på linje med industriell og militær teknologi. Dialog innebærer kulturell sensitivitet, lydhørhet og beredskap til å se seg selv med den andres blikk. Norsk militært personell på humanitære utenlandsoppdrag i konfliktområder vil i tida framover trenge økt forståelse for betydningen av interkulturell kommunikasjon og konflikthåndtering. Her kan også norske universiteter og høyskoler bidra med viktige perspektiver og erfaringer.