Budskapet fra Bagdad

På nytt er vi vitne til at «hard» militær intervensjon er i ferd med å spille fallitt i konfliktområder som Afghanistan og Irak. I skuddsikker vest og med panservogn som transportmiddel, jakter forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen på lyspunkter i Afghanistan. Det må fortone seg også for henne som litt av et paradoks at «utrygghet og en ustabil sikkerhetssituasjon er prisen for at NATO er kommet så mye lenger militært enn sivilt» (Dagbladet 6. juni). På bakgrunn av denne erkjennelsen er det all grunn til å hente fram igjen Mjøs-utvalgets innspill fra 2000 om å styrke universitetenes og høyskolenes rolle som fredsagenter for «myk» intervensjon i form av kunnskapsformidling og dialog. Men dialog er ikke noe som kommer i stand ved at «vi» forsøker å eksportere fasitløsninger på demokrati og nasjonsbygging på linje med industriell og militær teknologi. Dialog innebærer kulturell sensitivitet, lydhørhet og beredskap til å se seg selv med den andres blikk. Norsk militært personell på humanitære utenlandsoppdrag i konfliktområder vil i tida framover trenge økt forståelse for betydningen av interkulturell kommunikasjon og konflikthåndtering. Her kan også norske universiteter og høyskoler bidra med viktige perspektiver og erfaringer.

Meldingene fra irakiske fredsagenter (peace facilitators) som er studenter ved Høgskolen i Buskeruds studium i «Menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering» lokalisert ved Universitetet i Suleimania i Nord-Irak, er ganske entydige: Demokrati må læres, og læringsprosessen krever tid. Studiet i Nord-Irak er finansiert av Utenriksdepartementet og gjennomføres i samarbeid med Norsk Folkehjelp. Våre studenter kommer fra hele Irak, og som fagansvarlig og lærere er vi imponert over studentens vilje til reell dialog og lydhørhet overfor annerledes tenkende. Et femtitall voksne studenter bestående av halvparten kvinner og menn, av sunnimuslimer så vel som shia-muslimer, kurdere så vel som arabere, turkmenere så vel som andre minoriteter, deriblant kristne, har alle bidratt til å bryte ned vår oppfatning av forskjeller mellom «oss» og de «andre».

En problematisk sikkerhetssituasjon med hyppige portforbud gjør at de av våre studenter som er bosatte i Bagdad, må samarbeide om besvarelsene sine per SMS og E-mail. Resultatet blir ikke derfor mindre interessant: En oppgave de har arbeidet med, tar opp ulike sider ved den tyske og den franske modellen for nasjonsbygging, sett i forhold til nasjonsbyggingsprosessen og revideringen av grunnloven i Irak. Disse problemstillingene er blitt aktualisert gjennom Statoils planer om å åpne kontor i kurdisk Nord-Irak. Mens den tyske nasjonen siden romantikken ble tenkt som et språklig, historisk og kulturelt fellesskap som staten har til oppgave å fremme, har den franske nasjonstenkningen siden revolusjonen lagt større vekt på det rettslige kontraktsforholdet mellom borger og stat. Prinsippet om skille mellom stat og religion (laïcité) som ble knesatt ved lov i 1905, skal på den ene siden forhindre at bestemte religioner og trossamfunn skaffer seg politiske fortrinn på bekostning av andre. På den andre siden har både det laicistiske Frankrike og det kemalistiske Tyrkia opplevd økende uroligheter omkring slørforbud og statlig sekularisme i senere tid.

Den tyske kulturnasjonale modellen har et viktig forbilde i filosofen Herders tanker om hvert enkelt folks rett til å uttrykke sin nasjonale individualitet gjennom eget språk og egn kultur, noe som for Herder også var ensbetydende med iboende mangfold og historisk forandring. Utover på 1800-tallet fikk den tyske kulturnasjonalismen imidlertid mer sjåvinistiske og fremmedfiendtlige overtoner, bl.a. gjennom filosofen Fichtes ideer om det rene tyske «urfolket». Som en følge av denne ideologiske utviklingen ble tysk kulturnasjonalisme på 1900-tallet importert av toneangivende irakiske nasjonalister, som forfektet en form for nasjonal pan-arabiske, ledsaget av undertrykkelse av ikke-arabiske nasjonale minoriteter som kurdere og assyrere. Dette er en viktig del av den historiske bakgrunnen for at mange av de kurdiske studentene i sine besvarelser stilte seg svært kritiske til den tyske modellen, samtidig som flere av dem mente at kurdernes rettigheter og kulturelle identitet best kunne ivaretas gjennom økt selvstendighet for den kurdiske regionen. Men også Bagdadgruppen understreket viktigheten av å ta utgangspunkt i de individuelle historiske og multi-etniske forutsetningene for den irakiske statens tilblivelse, og skriver følgende: «Demokrati er ikke en ferdiglaget sjablong som kan importeres blindt. Det krever politisk vilje og beredskap i et samfunn til å ta til seg demokratiske verdier før de kan praktiseres. Dessuten handler det om verdier som trenger tid til å rotfestes.» Studentene argumenterer ellers både for og imot så vel den franske statsnasjonale som den tyske kulturnasjonale modellen og påpeker at begge kan praktiseres på en frigjørende eller undertrykkende måte. Og at fleksibilitet og toleranse er nødvendige forutsetninger for å lykkes med en demokratisk, flerkulturell nasjonsbyggingsprosess.

Forebyggende diplomati og internasjonale fredsforhandlinger har ikke vært tilstrekkelig for å nå målsettingen i FN-pakten om «å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Som kjent ønsket Mjøs-utvalget i sin utredning om høyere utdanning og forskning (NOU 2000: 14) å gjøre noe med dette, gjennom å utarbeide forslag om flere studietilbud innenfor freds- og konfliktstudier ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. På denne bakgrunn opprettet Høgskolen i Buskerud et undervisningstilbud i «Menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering». Det er dette tilbudet som danner grunnlaget for undervisningen i Suleimania: Et tilbud for fredsskapere med lokalt, nasjonalt eller internasjonalt mandat. En kvinnelig, radioansatt student fra Bagdad ser klart hvordan studiet vil kunne hjelpe henne i arbeidet for kvinners rettigheter. Flere av våre kvinnelige studenter har også lagt vekt på at likestillingsarbeidet har fått et markert tilbakeslag i Irak etter Saddam Husseins fall: «Vårt land gjennomgår store prøvelser med grove brudd på menneskerettighetene. Jeg håper og tror dette studiet vil hjelpe vårt land og vårt folk til bedre å forstå og respektere de internasjonale menneskerettighetene,» skriver den kvinnelige Bagdad-baserte radiojournalisten.

På mange måter er dette undervisningsprosjektet et svar på det som professor Janne Haaland Matlary kaller myk intervensjon eller verdidiplomati – et internasjonalt hjelpeprosjekt som er satt i gang uten strategiske baktanker. En sentral idé for oss har vært å formidle den russiske filosofen Mikhaïl Bakhtins tanker om kulturell dialogisme; en dialog der så vel avsender som mottaker ser bearbeiding og revisjon av egne synsmåter som viktige forutsetninger for å komme videre i samarbeidet.

«Våre studenter kommer fra hele Irak, og som fagansvarlig og lærere er vi imponert over studentens vilje til reell dialog og lydhørhet overfor annerledes tenkende.»