Budstikka fra Geelmuyden

Det virker nesten kuriøst når et moderne informasjonsbyrå som Geelmuyden.Kiese begynner å sende ut et såkalt nyhetsbrev. Av alle moderne kommunikasjonsmetoder likner jo nyhetsbrevet mer på den gammeldagse budstikka enn noe annet. Men nyhetsbrevet er en hendig informasjonsbærer. Det er som regel bransje- eller nisjeorientert og har ikke innhold nok eller målgruppe stor nok til å kreve fagbladets format. Nyhetsbrevet er for de få.

  • Det kan være ganske fornemt også. Ofte henvender det seg til sjefene. De får det først, og står du på sirkuleringslisten og kan sette dine initialer og «sett» når du har lest det, er du kommet langt. Det er en mye mer subtil bekreftelse på suksess enn noe så banalt som firmabil og opsjoner.
  • Selv ville jeg gjerne betalt to kroner og tjue øre for å lese sjefens egen spalte. Hans Geelmuyden skriver like poengtert som han snakker, om at mediene styrer opinionen, men at informasjonen fortsatt styrer mediene. Jeg ville også gjerne betalt det samme for å lese Håkon Harkets spalte om etikk, der han sier at «å vinne opinionskampen om de moralske sannheter kan bli avgjørende for om langsiktige og tunge investeringer skal kaste noe annet av seg enn skam». Første nummer har også et interessant intervju med vår gamle venn Mikail Gorbatsjov, gjort av Gabi Gleichmann.
  • Andre kan ha interesse av en analyse av situasjonen i Nigeria, Statoils nigerianske dilemma, og en undersøkelse gjort for «tendens» av Norsk Gallup om folks oppfatning av etikk i næringslivet. Brevet gir i hvert nummer en utenrikspolitisk analyse utført av instituttet for strategiske studier i London og en analyse av en bransje i forandring utført av AC Nielsen, foruten anmeldelser av relevante bøker.

Brevet fra Geelmuyden.Kiese heter «tendens», er på 20 sider eksklusivt papir, kommer 11 ganger i året og koster 4900 kroner. Det blir altså 22 kroner pr. side. Har du en ledergruppe på ti «som ikke har råd til ikke å vite», blir det kroner 2,20 pr. side.

Jeg leste første nummer av «tendens» med store og imponerte øyne, selv om jeg har «råd til ikke å vite» noe av det som står der. Men da jeg kom til undersøkelsen om hva som er snobbesporten i Norge og spalten om «det trendy Oslo» der det sto om de stadig nyåpnende restauranter i Frognerveien, dalte min beundring. Det er ikke verdt to kroner og tjue øre pr. side.