STERK SCENE: Einar Tambarskjelvemed Olav Trygvasons langbue. Den ble som kjent spent og funnet for veik. Tegning av Christian Krog
STERK SCENE: Einar Tambarskjelvemed Olav Trygvasons langbue. Den ble som kjent spent og funnet for veik. Tegning av Christian KrogVis mer

Buen er fortsatt for veik

Men Snorres «Heimskringla» har blitt bedre å lese.

ANMELDELSE: Brått kommer et gufs fra historien feiende innover fedrelandet. Nei, jeg snakker ikke om de utallige drapene og slagene som skildres i det islandske eposet som går under tittelen «Snorre», eller «Heimskringla», som forfatteren selv kalte det.

Jeg tenker på konflikten mellom landsmål og riksmål, som i sin tid førte til eksperimentet «samnorsk».

Tidligere pater Kjell Arild Pollestad, som nå har oversatt Snorres kongesagaer på ny, hevder at han nærmest har reddet verket ut av samnorskens jerngrep. Den forrige utgaven ble oversatt i 1934 av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip og utgitt i revidert utgave i 1979. Pollestad har oversatt verket til det han kaller «riksmål» - som er antatt mer fordøyelig for dagens lesere.

Kongens bue
Dette er uten tvil riktig. På den andre siden; selv om enkelte ordvalg i 1934-utgaven var utpreget samnorske, som «heim» for «hjem» og «no» for «nå», er mye rettet opp i 1979-utgaven. Det fins betydelig mer groteske eksempler på bruk av samnorsk, for eksempel i skoleverket, enn 1979-utgaven av Snorre. Den lar seg ganske greit lese. Dessuten er ikke Pollestads utgave ført i et riksmål som bør skremme noen. Det er fritt for gammelmodige ord og uttrykk som hindrer flyten i teksten.

Så hva har egentlig skjedd? Det trengs noen eksempler. Her er 1934-utgavens versjon av den berømte scenen fra slaget ved Svolder, der Einar Tambarskjelve får ødelagt buen sin og låner buen til Olav Tryggvason:

«Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen over til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

Spente buen
I 1979-utgaven er kongens replikk erstattet med: «Hva brast så høyt der?» På den andre siden er Einars svar gjort «mer» samnorsk: «Norge av di hand, konge.» Altså, full forvirring. Her er Pollestads versjon:

«Da sa kong Olav: «Hva var det som brast så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Så stor brist var det neppe, ta buen min og skyt med den,» sa kongen og kastet buen sin over til ham. Einar tok buen og spente den straks ut forbi odden på pilen og sa: «For veik, for veik er kongens bue!» Så slengte han den tilbake, grep skjold og sverd og kjempet videre

Pollestad har altså valgt å beholde brast, men har forlatt det tradisjonsrike uttrykket «Hva brast så høyt?» Han har derimot ikke våget å endre «veik» til «vek» i det enda heftigere siterte «for veik, for veik er kongens bue». Her ville nok «vek» blitt i slappeste, for ikke å si veikeste laget.

Gjelden til Snorre
«De gamle kongesagaers betydning for det norske folk kan knapt nok overvurderes, vår gjeld til Snorre er ubetalelig. Ingen verdslig bok har satt så dype merker i folkesjelen vår og øvd så vedvarende innflytelse på vår historie, litteratur og kunst som Heimskringla, intet politisk skrift har appellert så sterkt til den nasjonale frihetstrang og selvhevdelse som den,» skrev redaktøren Finn Hødnebø i forordet til 1979-utgaven. Dette blir også sitert av Pollestad i hans forord.

Buen er fortsatt for veik

Likevel blir det sagt - sikkert med rette - at Snorre blir mindre lest enn før. Merkverdig nok er heller ikke det voldsomme stoffet brukt i norsk film eller i TV-serier, slik amerikanerne har utnyttet sin westernmytologi. Hvis Pollestad bidrar til å forhindre at Snorre blir glemt, kan det muligens gjødsle både «frihetstrang og selvhevdelse» i den grad det er behov for det. Men først og fremst kan det selvsagt gi vår tids lesere en stor litterær opplevelse. Pollestad legger vekt på dikteren bak verket:

«Snorre er en fremragende stilkunstner, kortfattet i beskrivelsene og treffsikker i karakteristikker og replikker. Setningene hans er gjennomgående korte og enkle, og mangt et fyndord er blitt stående som fyndord i språket.»

Hodene ruller
Flere eksempler. Her er 1979-utgaven om trellen Karks drap på Håkon jarl i Olav Tryggvasons saga:

«Kark ble rent fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon Jarls død. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom ham og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor. Da lot kong Olav ham føre bort og hogge hodet av ham.»

Ingen tvil om hva som foregår her. Men det er mer effektivt fortalt hos Pollestad:

«Kark ble så redd og forskremt at han grep en svær kniv han hadde i beltet, kjørte den i halsen på jarlen og skar strupen over. Slik døde Håkon jarl. Kark skar hodet av ham og løp bort med det. Dagen etter kom han til Lade og forærte kong Olav jarlens hode. Han fortalte også alt som hadde hendt mellom ham og Håkon jarl, slik det her er beskrevet. Så lot kong Olav ham føre bort og hogge hodet av ham

Veien til Odin
Til slutt et eksempel på kvad, den kanskje største utfordringen i Snorre, noe Pollestad utdyper i et etterord. Etter drapet på Håkon Jarl, kommer skalden Torleiv Raudfeldsson med følgende:

Håkon! Vi vet ikke
Under månens veger
Større jarl enn du er.
Ved strid du steg til makten.
Ni edlinger har du
Sendt til Odin. Ravnen
Eter av lik du ga den,
Og du ble landrik herre.

Pollestad lar Raudfeldsson uttrykke seg slik:

Håkon, ingen hørte
Om en jarl så herlig
Under månens veier;
Vokst er du i striden.
Kongs-sønner ni du sendte
Strake vei til Odin.
Rike stort du rådet,
Ravner mange mettet.

Sagaekspertene får vurdere om Pollestad med sin sterkere vekt på knapphet og rytmikk er i pakt med Snorres originaltekst. Men som lesere forholder vi oss til at den beste oversettelsen er den som er utført av den som kan best norsk. Da vinner Pollestad. Hans tre binds verk blir presang til neste konfirmant.