Bugge i boks

Sterk antologi over en pionerdåd.

Torbjørn Dyrud Bra trio, stive pianoimprovisasjoner.

Knut Kristiansen Trio feat. Hector Bingert Monk, Ornette og KK med sting og stil.

CD: Å summere opp karrierer, epoker eller rett og slett band i form av cd-bokser, gjerne med en dvd attåt, er i ferd med å bli regelen snarere enn unntaket nå på tampen av «cd-alderen». Ikke alle virker like påkrevet, men når tangentmann m.m. Bugge Wesseltoft (44) på tre cd-er utgir utvalgte spor fra New Conception of Jazz-albumene «New Conception of Jazz» (96), «Sharing» (98), «Moving» (01), «Live» (03) og «Film Ing» (04) pluss 75 minutter til nå uutgitt musikk og et konsertopptak fra jazzfestivalen i Montreux 2004, gjør han det med større legitimitet enn de fleste. Det spesielle akustisk/elektroniske groovebrygget som Bugge utviklet i perioden 1994–2006, vokste seg raskt til å bli en livskraftig og populær grein på jazzstammen, og selv om greina nå ved utgangen av 2008 ikke bærer fullt så mye frukt som før, er den verken vissen eller gebrekkelig og tåler godt å antologiseres på denne måten.

«New Conceptions of Jazz Box» – merk flertallsformen – som samlingen er døpt, kan høres både som en «greatest hits» og en utdyping av Bugges ideer om en musikk der akustiske og elektriske jazzsoli, elektronisk klubbmusikk, etnisk musikk, beats og groover finner sammen i et enten transparent, sårbart uttrykk eller en ladet, suggererende og crescenderende oppfordring til å røre på alle kroppens bevegelige deler. Dvd-en fra Montreux forteller mye om hvilken stemning bandet kunne drive opp; 2001-utblåsningen med John Scofield på Blå oser av scenetenning og god, gammeldags «fot», og med de ulike NCOJ-besetningene og diverse gjester – Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Dhafer Youssef, Laurent Garnier –representert – har plateselskapsdirektør Bugge Wesseltoft reist et høvelig monument over denne delen av musiker Bugge Wesseltofts virke de siste 12 åra.

PIANIST/organist/komponist/dirigent

Torbjørn Dyrud (34) solodebuterer med «Quietly To

The Fields», seks improviserte pianostykker og tre mer strukturerte melodier der Stian Carstensen (trekkspill, kaval, pedal steel gitar) og Mathias Eick (trompet, kontrabass) er medspillere. Disse tre er også albumets beste, med gode melodier i fin triokommunikasjon, mens de improviserte forløpene litt for ofte forfaller til insisterende liring med spesielt et enerverende venstrehåndskomp, til at de engasjerer i samme grad.

OPPTAK fra 2002/04 i Bergen med Knut Kristiansen Trio – K.K. – og den fine svenske tenorsaksofonisten Hector Bingert utgis i disse dager under tittelen «Blues for Ell». Kristiansen (62), en av pilarene i jazzmiljøet på Vestlandet, har aldri lagt skjul på sin forkjærlighet for Thelonious Monks musikk, og med fem av de mest kjente Monk-låtene, to Ornette Coleman-låter og sin egen tittellåt legger han lista høyt, men glir elegant over sammen med sin svenske gjest og et solid bass/trommer-løft fra Magne Thormodsæter og Stein Inge Brækhus. Ikke barrierebrytende eller stilskapende, nei vel, men tradisjonsforvaltning med stil og sting, nesten som om det skulle vært klubb- og ikke studioopptak.