Bugges beste

Dyptloddende og vakkert med enkle grep.

Geir Lysne Ensemble Vital og virtuos Grieg-inspirert kodeknekking.

Keith Jarrett Stort sett verdens beste pianotrio denne gang også.

CD: Sist lørdag utdelte Bugge Wesseltoft (44) en Spellemannpris til Farmers Market. To dager seinere utga han «Playing», en cd som gjør ham selv til en opplagt priskandidat når plateåret 2009 skal oppsummeres.

ETTER 2007s «IM» og en serie fabelaktige solokonserter, kommer Bugges soloalbum nummer to som en stillferdig glødende bekreftelse på hvor utsøkt og originalt han utvikler «less is more»-grepet. Enten han forteller historiene sine akustisk via flygeltangentene eller ved å tromme på flygelets treverk, eller han supplerer pianotonene og sin egen stemme med elektroniske klanger og pulser, lager han musikk fylt av en uforstyrrelig ro og gjennomskinnelighet som bærer gjennom så vel meditative som mer utadvendte forløp. Også når han velger seg andres «signaturlåter», som Paul Desmonds «Take Five» og Jimmy Cliffs «Many Rivers To Cross», er det denne no nonsense-tilnærmingen, på én og samme tid både robust og sårbar, som gjennomsyrer og lader versjonene.

Aller klarest kommer dualismen – kall det gjerne den humanistiske forankringen – til uttrykk i det lange hovedsporet «Talking To Myself Part 1». Den improvisasjonsrike, akustiske meditasjonen lodder eksistensielle dyp i et enkelt, ujålete tonespråk, og avløses av nok en introspektiv enesamtale før Bugge slipper perkusjonsglede og frodig gospelblues løs og helt til sist lar Jimmy Cliffs naivt vakre håphymne – med mer enn et ekko av «Hymn To Freedom» i seg – avrunde en sjeldent bevisst gjennomført plate. Godt tenkt, godt spilt, godt å høre på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EKKOET av Grieg-året 2007 kommer nå «The Grieg Code» på cd, suiten som saksofonist/orkesterleder Geir Lysne (43) skrev på bestilling fra The International Grieg Society og jubileumskomiteen for Grieg-året. Lysnes utgangspunkt har vært å skrive musikk slik Grieg ville ha gjort det om han hadde vært en lys levende jazzkomponist på Vestlandet i vår tid med all verdens musikk som tilgjengelig inspirasjonskilde, og hver av de åtte komposisjonene er bygget over et Grieg-fragment, omarbeidet til det ugjenkjennelig av Lysne, men navngitt i anagrams form, altså med de samme bokstavene som i Griegs originalkomposisjoner.

Plateversjonen virker strammere enn den som Lysne og ensemblet framførte under Oslo Jazzfestival i 2007. Det 13 mann sterke elitelaget, med blant andre Tore Brunborg, Bjørn Kjellemyr, Arkady Shilkloper, Eckhard Baur, Jørn Øien og Terje Isungset i besetningen, formidler med overveldende energi der Lysne knapt underspiller den ville vestlandsnaturens mulige påvirkningskraft på «Grieg anno 2007». Som på hans prisbelønte «Boahjenásti – The North Star» er klangene mange og spennende – ikke minst takket være frisk bruk av vokal – og uansett om Lysne & co. har knekt Grieg-koden eller laget en ny, har prosessen resultert i uhyre vital musikk som verken gjør skam på Griegs veletablerte eller Lysnes raskt stigende internasjonale ry.

Trioen Keith Jarrett (piano), Gary Peacock (kontrabass) og Jack DeJohnette (trommer) er ikke akkurat underrepresentert på platemarkedet, men standardsamlingen «Yesterdays», nok et konsertopptak fra Japan 2001, forsvarer utgivelsen. Hvert av de 75 minuttene funkler, enten det handler om en vakker ballade som «You’ve Changed» eller bop-råkjør i «Scrapple From The Apple», og det holder å gjenta en velbrukt påstand: Når denne trioen har en dag som dette på jobben, er den antakelig verdens beste i sitt slag.