TRAILER: Her kan du se trailer på Netflix-filmen «Okja». Video: Netflix Vis mer

Hovedkommentar Filmfestivalen i Cannes

Buing og bråk i Cannes: Nå vil strømmetjenestene overta kunstfilmen

Under Filmfestivalen i Cannes står en kamp om strømming som egentlig handler om kunstformens fremtid, skriver Inger Merete Hobbelstad .

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det var som å sitte midt i et opprør i et amerikansk fengsel, ikke i en kinosal på den franske rivieraen. Under visningen av Netflix-produksjonen «Okja» tidligere i filmfestivalen hadde tittelsekvensen knapt begynt å bevege seg oppe på det enorme lerretet i Grand Théâtre Lumière i Cannes før det brøt ut en kakofoni av buing, plystring og roping fra et segment av de 2400 tilskuerne – og aller mest idet logoen til strømmegiganten Netflix åpenbarte seg. Det viste seg at buingen var så ekstrem på grunn av en teknisk feil på selve visningen, som gjorde bildeutsnittet mindre enn det burde vært. Feilen ble rettet, og filmen startet uten forstyrrelser. Bortsett fra da Netflix-logoen kom opp igjen. Da brøt buingen ut på ny. Det var visst særlig franskmennene i forsamlingen som på denne måten æret sin revolusjonære historie og protesterte alt de maktet.

Logoen ble hilst velkommen på samme måte under visningen av «The Meyerowitz Stories»; en uavhengig film med Dustin Hoffman, Emma Thompson og Adam Sandler som også distribueres av Netflix. Krigen mellom filmfestivalen, cineastene og deler av kunstfilmmiljøet på den ene siden og strømmetjenestene på den andre har blitt det store, seige slaget her i Cannes. Hver dag blir nok en filmskaper stilt til veggs på pressekonferansene og spurt om hva de egentlig mener om at Netflix og Amazon Prime nå lager filmer som får konkurrere under verdens viktigste filmfestival.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Illustrasjon: Finn Graff. 
Illustrasjon: Finn Graff.  Vis mer

Det ble betraktet som dristig da festivalsjef Thierry Frémaux lot de to Netflix-titlene «Okja» og «The Meyerowitz Stories» å delta i hovedkonkurransen. Avgjørelsen var særlig kontroversiell i Frankrike, der et intrikat filmfinansieringssystem gjør at det må gå 36 måneder fra en film får kinopremiere til den kan strømmes – en lov som uansett antagelig vil bli revurdert i nær fremtid, og som Netflix har tenkt å omgå ved å holde filmene sine unna kinoene. Dette fikk igjen festivalledelsen til å endre reglene, og erklære at neste år kommer ikke konkurransen til å være åpen for filmer som ikke får kinopremiere. Juryformann og filmskaper Pedro Almodóvar sa ved begynnelsen av festivalen at han ikke kunne se for seg hvordan den øverste prisen, Gullpalmen, kunne bli gitt til en film som det ikke ville være mulig å se på kino, det opprinnelige formatet som får tilskueren til å føle seg liten og ydmyk foran det veldige lerretet. «Du bør ikke se en film for første gang på en skjerm som er mindre enn stolen du sitter på», sa Almodóvar. Den ene hansken har knapt falt på Croisette-asfalten før den neste kastes.

Dette er ikke bare en diskusjon som angår Filmfestivalen i Cannes. Det er en eksistensiell diskusjon om hva som egentlig er særtrekkene ved film som kunstform, og hvordan de skal ivaretas. Og det finnes ingen umiddelbar god løsning. På den ene siden er strømming åpenbart både samtiden og fremtiden. Det kommer til å bli en viktigere, ikke mindre viktig måte å oppleve film på. Et udiskutabelt gode er at særegne og sjeldne filmer slik kan bli tilgjengelige over hele verden, for publikummere som aldri ville hatt muligheten til å se dem på kino. Tilda Swinton, som spiller i «Okja» og har produsert den, påpekte i møte med pressen at det er tusener av filmer som har vært vist i Cannes som har nådd sine seere gjennom andre formater enn kinolerretet. Og i en tid der de tradisjonelle filmprodusentene strever, og blir stadig mer påholdne med pengepungen, er det livgivende at Netflix og Amazon øser noen av milliardene sine over uavhengige filmskapere som ellers ikke ville hatt noen å gå til.

Samtidig er det også en imperialisme i det når Netflix og Amazon kaster seg over anerkjente auteurer som Bong Joon-ho og Noah Baumbach, som har laget «Okja» og «The Meyerowitz Stories». Når også disse filmskaperne lager filmer som først og fremst er beregnet for strømming, og kan oppleves gjennom et abonnement, blir det vanskeligere å finne grunner til å sette opp filmene på kino. Det gjør at distribusjonen av filmene holdes utenfor det enkelte landets kulturelle økonomi. Og hvis filmer som disse er tilgjengelige, fra første stund, fra sofakroken, hvorfor skal du gjøre en avtale med vennene dine og dra deg ut av huset? Hvor mye er du villig til å betale ikke for å se filmen, men for å se den i et format der du kan være så liten, oppslukt og ydmyk som du er ment å være? Og hvis det viser seg ikke å være så mye, hvordan skal man unngå at den klassiske, ambisiøse spillefilmen først og fremst blir sett i forbifarten, mens du pusser tenner eller kutter grønnsaker?

Derfor er det et vannskille når strømmetjenestene krysser det cinematiske Rubicon og marsjerer inn i Cannes, til urinnvånernes protester. De er et uvurderlig supplement, men det er nok ikke et supplement de vil være. Og til tross for at den andre siden har stemmevolumet, synes strømmetjenestene å ha de moderne våpnene.