Buk i sentrum

Folkens, dere har dummet dere kraftig ut.

NAVLEBESKUENDE LITTERATUR: Jeg skjønte ikke hvor presist det var da en kollega omdøpte høstens store bokarrangement i Oslo til «Buk i sentrum». Jeg tenkte på de lange rekkene av kokebøker og «Hot Sex»-bøker, altså på buken som hjem for kjønnsliv og matlyst, men overså helt hvilket fascinerende blikkfang som kroner buken: Navlen.Imidlertid må kortene på bordet: Det blir i Dagbladet 23/11 fremstilt som om jeg (i bloggform) har beskyldt en rekke navngitte norske forfattere for å skrive «navlebeskuende ego-litteratur», og følgelig hopper de til, enten de føler seg truffet eller ikke, og kommer med personangrep og andre merkeligheter. Det er drøyt, for dette har jeg verken sagt eller skrevet. Bloggen ligger fortsatt og kan leses av alle.

JEG HAR DERIMOT kort nevnt de ulike forfatterne i en argumentasjon som handler om en tendens i samtidslitteraturen til å bruke seg selv, forfatteren, som litterært objekt. Dette er ikke unikt for Norge; en tilsvarende debatt har rast lenge i Danmark. Jeg mener at denne tendensen godt kan debatteres. Gir det oss en bedre litteratur? Jeg tar meg den demokratisk selvsagte frihet å tvile, i likhet med en rekke litteraturkritikere.I denne argumentasjonen skrev jeg f.eks.: «Vi har Anne Karin Elstad, som i år skriver om Anne Karin og hennes barndom.» Punktum. Annet blir ikke sagt om Elstad. Dette er informasjon fra et intervju med henne jeg har lest; det står på bokomslaget også. Så forestill dere overraskelsen når Elstad gjennom Dagbladet forteller om det fæle hun har vært utsatt for: «Eggens innspill er lavmål og slag under beltestedet fra en kollega.»Hva?Jeg slår ikke eldre damer. Her har noe skjedd i spørsmålsstillingen, og inntil videre holder jeg Dagbladets journalist ansvarlig for dette «noe». Men jeg kan ikke godt be Elstad om unnskyldning for «slaget». Det burde vel heller være omvendt. I nymotens bukser ligger navlen forøvrig over beltestedet.

TOR OBRESTAD, som åpenbart også er i krisepsykiatri for å ha vært nevnt i forbifarten i en litterær diskusjon, har bare kjekkas-sprøyt å komme med. «Eggen er en ganske søt gutt med veldig overfladiske holdninger til det han driver med,» sier Obrestad. Videre er han «snar til å skyte fra hofta» og «helt på bærtur». Merk hersketeknikken: «ganske søt gutt». Obrestad, derimot, forstår vi er et mannfolk med både livserfaring og dype tanker om det han driver med. Vel, sannheten er at hvis vi trekker fra de tyve åra da Obrestad lå i intellektuelt koma, altså de åra han viet til AKP (m-l), er vi nøyaktig like gamle.Han sier videre: «Uttalelsene hans tyder på at han ikke har lest meg.» Feil, Obrestad. Jeg har lidd meg gjennom hver eneste hjelpeløse side av «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» (beretningen om Obrestads egen «bærtur»), Det er på grunnlag av dette og et par intervjuer med ham, bl.a. ett gjort av Bendik Wold i Klassekampen medio oktober, at jeg slutter at boka er en «forkledd selvbiografi». Ikke bare leste jeg boka, men skrev også en artikkel med utgangspunkt i den som sto på trykk i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad 4/11. Hvorfor reagerte ikke Obrestad da? Holder Gyldendal kritikken han får for denne lapskausen av en roman skjult for ham?

DEN SOM HAR minst å tape, og ergo kan tillate seg å si et par interessante ting selv om jeg har gjort ham også æreløs eller noe sånt, er debutanten Frank Lande. Han er interessert i kjernespørsmålet. «Det er dumt av Eggen å anta at den fiktive kubaneren er mer interessant enn han selv,» sier Lande. (Den «fiktive kubaneren» opptrer i en bok jeg selv har publisert.)Kanskje det. Jeg har nå likevel valgt å skrive den historien, «dumt» eller ikke. Jeg har andre mål for mitt forfatterskap. Og unnskyld, har det allerede gått så langt med intimitetstyranniet i litteraturen at det er blitt mistenkelig ikke å skrive om seg selv? Da er tilstanden verre enn jeg har drømt om.Lande sier mer. Han sier at han også blir skeptisk når han hører at en ny roman av en kjent kvinnelig forfatter «handler om en forfatter som sliter med å skrive». Så kommer det, som selve ropet fra intetheten: «Men hva annet skal en etablert forfatter som ikke gjør annet enn nettopp å skrive, skrive om?» Ja, si det. Spør ikke meg. Spør Charles Dickens. Spør Louis-Ferdinand Céline. Spør John Steinbeck. Spør Orhan Pamuk, som lever og kan svare.

DET ER SLETT IKKE meningen å antyde at ganske søte, lille jeg tilhører dette eksklusive selskap, og heller ikke å underkjenne Frank Landes talent (folk uten talent får sjelden debutere litterært på store norske forlag). Men hvis dette spørsmålet er typisk for hvordan nye forfattere betrakter litteraturen, er den dessverre steindød. Den beskyldningen som oftest rammer en forfatter som prøver å diskutere litteratur i Norge, er at han er ute etter å gjøre reklame for seg selv. Helst skal han være «kollegial», altså sitte stille i båten som skal føre oss alle over Bokklubben Styx. Dette dukket også opp i Dagbladet torsdag. Man kan trolig finne bedre steder å skrive «selvlanserende innlegg» (H. Ørstavik) enn på en blogg man ikke engang vet om noen leser. På Dagbladets debattsider, for eksempel. (Nå er dét snart gjort.)

FOR ØRSTAVIK var det så vesentlig å få sagt noe om dette at hun tok den første Nesoddferja inn til frokost-TV torsdag, fikk på seg sminke og snakket om hvor spennende livet hennes er, takket være utsikten fra vinduet. Tenk å greie å stjele den selvlanserende Eggens TV-tid! (Han gadd nemlig ikke å møte.) Å få en helt gratis sjanse til å vise seg fram! Det sitter BI-genier med kalkulator og regner ut hvor mye forlaget har «tjent» i markedsføring på sånt. Flink pike.Folkens, dere har dummet dere kraftig ut nå. Men det er tilgitt. Bare sørg for å skrive godt, perspektivrikt og interessant. Sørg for at vi slipper en framtid der samtidslitteratur ene og alene er et tilbud til folk som føler seg for fine til å kjøpe Se & Hør. Prøv med pekefingeren og erfar at navlen, tross sin fascinerende beliggenhet, ikke er særlig dyp.FAKTA Torsdag omtalte Dagbladet Torgrim Eggens innlegg på www.forfatterbloggen.no, der han skrev om forfatterkolleger som bruker seg selv i litteraturen. Flere av forfatterne han nevnte som eksempler har reagert sterkt.