MOBBING: Barndommen til titusener av barn blir ødelagt fordi de ikke får hjelp, mener kronikkforfatter, som er leder i foreningen Mobbing i Skolen. Foto: NTB Scanpix
MOBBING: Barndommen til titusener av barn blir ødelagt fordi de ikke får hjelp, mener kronikkforfatter, som er leder i foreningen Mobbing i Skolen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bukken og havresekken

Vi trenger en ny, uavhengig klageinstans i mobbesaker. Hvis ikke risikerer vi at flere barn gir opp, og i verste fall tar sitt liv, fordi de ikke blir tatt på alvor.

Meninger

I dag er det skolestart, og jeg har nettopp snakket med en fortvilet pappa. Jeg håper inderlig jeg kan trøste den neste som ringer med at nå kommer hjelpen: en ny, uavhengig klageinstans i mobbesaker.

Slik blir det ikke hvis de sentrale aktørene i skolesystemet får det som de vil. Det burde opprøre flere enn meg.

Tenk deg følgende: ville det ikke vært fint hvis du selv kunne velge hvem som skal straffe deg hvis du bryter loven? La oss si at du kjører for fort og skader et barn. Politiet kommer til ulykkesstedet, men tar ikke fra deg sertifikatet. De forteller at noen må behandle lovovertredelsen, og du kan velge mellom to alternativer. Det ene er en uavhengig rettsinstans der ingen av dommerne kjenner deg. Det andre alternativet er en lokal domstol. Der kjenner du noen av de ansatte fordi dere møtes i jobbsammenheng, eller kanskje er tidligere kolleger. Du velger selvsagt den lokale domstolen, for der får du trolig mildest behandling.

Foreldrene til barnet du skadet må klage mange ganger og vente lenge før domstolen behandler saken. Når den omsider kommer opp får du verken bot eller fengselsstraff. Dommerne er skjønt enige om at du er en grei dame, og at dette var et hendelig uhell. Du lover bot og bedring, og kjører lettet hjem. Medieomtalen saken har fått plager deg, og du har dårlig samvittighet for barnet du skadet. Men alt i alt får handlingen din ingen konsekvenser, selv om barnet kanskje må slite med skadene resten av livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Omtrent slik oppleves dagens klageordning i mobbesaker for familiene som står midt i problematikken.

De føler dyp avmakt i møte med en ordning som ivaretar systemet og de som jobber der, og ikke barnet. Jeg syns Jente (14 år) kritiserer klageordningen svært treffende på Barneombudets Spør- og svarside: «Er ikke dette litt som bukken og havresekken?»

Djupedalutvalget har foreslått ny klageordning og bøter til skoler som ikke retter seg etter pålegg. De foreslår at barn og foreldre skal få rask hjelp hos Barneombudet. Jeg har selv opplevd hvor tøft det er å være mamma til et barn som ble mobbet, og engasjerte meg i Foreningen Mobbing i Skolen for å hjelpe andre. Foreningen gir råd til familier i mobbesaker, jobber for en styrket offentlig skole og har gitt innspill til Djupedalutvalget om hva vi mener er de viktigste grepene i mobbearbeidet. Vårt viktigste råd er å få på plass en ny klageordning. Ukentlig snakker vi med fortvilte foreldre som ser barna sine visne, mens de stanger hodet i veggen mot et system preget av ansvarsfraskrivelser og benektelser. Djupedalapporten har fastslått at Fylkesmannen ikke fungerer som klageinstans og dokumenterer at svært få benytter dagens klageordning. Det tar for lang tid å behandle saker, og får man medhold i klagen, skjer det ingenting. I en sak foreningen kjenner, fikk familien medhold i klage hele SEKS ganger, uten at skolen fulgte opp påleggene. Saken fortsetter på sjuende året. Et slikt klagesystem er hjerterått, og det gjør dypt inntrykk å snakke med foreldre som forteller om barn som har gitt opp å tro at hjelpen kommer.

Det er nedslående, men ikke uventet å se at skolesystemet er imot et forslag som kan gi et så avgjørende gjennombrudd i mobbearbeidet, og som alle foreldre etterspør. Både Utdanningsforbundet, Kommunenes sentralorganisasjon og Skolelederforbundet sier i sine høringssvar til Djupedalrapporten at de vil beholde Fylkesmannen som klageinstans fordi de syns den fungerer bra. Det er betimelig å spørre: for hvem?

Vår erfaring er at Fylkesmannen gjør en bra jobb i noen saker, men det er mange eksempler på det motsatte. En viktig innvending er at det ofte er tette bånd mellom dem som skal føre tilsyn fra Fylkesmannen og skoleansatte. Det er både menneskelig og forståelig, men svært uheldig når man skal inneha en nøytral rolle. På et møte i rektorforum i Tønsberg spurte vi Fylkesmannens rådgivere om de syns det er et problem at de ikke har sanksjonsmuligheter overfor skoler i mobbesaker. De svarte at de ikke syns dette er et problem. Det er underlig, når vi jevnlig kan lese om uløste saker og skoler som ikke retter seg etter pålegg. Vi er ikke så opptatt av akkurat hvem som får rollen som nytt klageorgan i mobbesaker, så lenge det er en uavhengig instans helt utenfor «systemlinjen». Bare slik kan vi sikre uavhengig klagebehandling. Barneombudet kan ivareta en slik rolle på en god måte og sikre rask hjelp før saken eskalerer og det går for lang tid. I Sverige har de gode erfaringer med tilsvarende ordning.

Barndommen til titusener ødelegges fordi de ikke får hjelp, og Djupedalutvalget ble nedsatt for å ivareta rettssikkerheten til disse barna og søke forskningsbaserte løsninger i det videre arbeidet. Utvalget har foreslått rundt hundre tiltak, og det sier seg selv at det ikke er mulig å realisere alle samtidig. Vi mener at det klart viktigste tiltaket er å innføre en ny, uavhengig klageinstans. Den må støtte barn og foreldre raskt og ha juridiske muskler til å sanksjonere skoler/skoleeiere som neglisjerer loven. Ikke fordi vi er opptatt av straff i seg selv, men fordi fellesnevneren i fastlåste saker er at skolen mangler vilje til å løse saken. Da trengs ris bak speilet.

Skolelederforbundet, som organiserer rektorene, sier i høringssvaret til Djupedalsrapporten: «Det viktigste for departementet fremover nå, må være å lytte til sektorens og profesjonsutøvernes synspunkter på hvilke tiltak som er viktigst og riktigst å gjennomføre, før store lovendringer foretas eller reformer innføres.» Det er greit å lytte til «bukken», men viktigere å lytte til de som trygler om hjelp: barna som trakasseres dag ut og dag inn. Regjeringen har nå en historisk mulighet til å gi oss en ny og uavhengig klageordning som kan gi rask og riktig hjelp når den trengs. Jeg håper inderlig jeg kan trøste neste pappa som ringer med å si at NÅ kommer hjelpen.

Hvis ikke risikerer vi at flere barn gir opp, og i verste fall tar sitt liv, fordi de ikke blir tatt på alvor.