Bulgarerne og Europas sigøynerproblem

Det jødene i trettiårene og romanifolket i dag har til felles, er at de er nicht erwünscht, uønsket. Ikke noe land er beredt til å gi husly til Europas siste pariafolk.

Katastrofer slår til på de mest uventede tidspunkter. Utenriksetatene har nå arbeidet så å si natt og dag for å binde an med det forferdelige som har hendt. Flere hundre bulgarere har søkt asyl i Norge. Det er mer enn vi kan mestre med våre knappe ressurser. Ledende politikere fra SV til Frp slår hendene sammen i indignasjon og fortvilelse.

Det er ikke tvil om at det er kyniske menneskesmuglere som står bak denne lille invasjonen. Like viktig som det er å få kastet disse fortvilede menneskene ut av landet, er det å få grepet smuglerne.

Det er neppe noen som er uenig i dette. Menneskesmugling er vel den simpleste variant av dette tvilsomme yrket. De var spesielt virksomme i forrige århundre. I ettertid ser vi kanskje noe mildere på de som mot en viss godtgjørelse smuglet jøder ut av Tyskland. De risikerte jo livet. De aktuelle smuglere risikerer bare å tilbringe noen år bak lås og slå og å få inndratt sin fortjeneste. Men er det visse likhetspunkter med den norske holdningen til jødene i trettiårene og de bulgarske flyktningene i dag?

Nærmest mellom linjene får vi vite at en stor del av asylsøkerne er sigøynere, som vi i det følgende skal omtale som romanifolket. Det jødene i trettiårene og romanifolket i dag har til felles, er at de er nicht erwünscht, uønsket. Ikke noe land er beredt til å gi husly til Europas siste pariafolk. Det fører til at noen av Europas fattigste land blir sittende med en etnisk gruppe som ingen vil ha noe med å gjøre. Tiden burde derfor være inne til å få romaniproblemet opp på et mer verdig nivå enn der de ansvarshavende hittil har plassert det.

På president Franklin D. Roosevelts initiativ ble det i 1938 holdt en konferanse om det såkalte jødeproblemet i Europa. 32 nasjoner deltok i konferansen som ble holdt på Hotel Royal i Evian-les-Bains, og den omtales derfor i statsvitenskapen som Evian-konferansen. Man kom ikke frem til noen løsning. Da USA ikke var innstilt på å øke sin innvandrerkvote for jødene, var det heller ingen av de øvrige land som var villige til å ta imot de tyske jødene. Bare én nasjon, Den dominikanske republikk, var villig til å øke sin kvote. Norge var ikke mer generøst den gang enn nå. Det var uhyre vanskelig å få innreisetillatelse til Norge, og bare noen hundre slapp gjennom nåløyet. Verdenspressen gjorde sine lesere oppmerksom på at Evian lest baklengs blir til naive.

Det er lett å peke nese av Evian-konferansen i ettertid, men den var tross alt et steg i riktig retning. Etter de kapitler som er føyet til i brutalitetens omfangsrike historie etter forrige århundres innsats, bør romaniproblemet kunne tas på større alvor. Vi er heldige som får oppleve en tid hvor humaniteten har hatt et avgjørende gjennomslag i de fleste land i det tidligere Vest-Europa. Målet må være at ingen gruppe blir tildelt pariarollen i vår del av verden, dette målet er ikke urealistisk.

Men kan romanienes situasjon sammenliknes med jødenes? Svaret er et betinget ja. Til tross for de enorme forskjellene mellom tretti- og førtiårenes Tyskland og dagens Øst-Europa, er det prinsipielle likheter som bør stemme til alvor. Det er ikke tale om konsentrasjonsleirer og gasskamre. Men pogromer av samme type som fant sted i Øst-Europa før Nazi-Tyskland startet sin industrialiserte tilintetgjørelse, har vi mange eksempler på.

I sin velskrevne historie om sigøynere har Isabela Fonseca («Bury me Standing, The Gypsies and their Journey», Chatto & Windus, London 1995) dokumentert en rekke pogromer i 1990-årene. I 1992 i Casin i Transylvania satte en landsbymobb fyr på 16 hus i romanikvarteret. Alle romaniene flyktet. Men de fant neppe noe mer vennligsinnet oppholdssted. I Tsjekkia ble mellom 1990 og 1993 16 romani myrdet av rasistiske skinheads. Ett av de mest brutale opptrinn fant faktisk sted i Oberwart i Østerrike i februar 1995 hvor fire romani ble drept da de forsøkte å fjerne en plakat med følgende tekst: «Sigøynere, dra tilbake til India».

I Bulgaria finner man i storbyene de mest forhutlede av romani i Øst-Europa. Det som gjør størst inntrykk er barna som overlever med tigging og prostitusjon. Svært mange av dem drukner sin fortvilelse i limdamp som de sniffer til seg gjennom plastposer. Det er en internasjonal form for barne-«alkoholisme» som man finner blant gatebarn verden over. Sniffingen er et sikkert tegn på at det er tale om en ekstrem grad av vanskjøtsel og undertrykkelse.

I forbindelse med en antropologisk undersøkelse av minoritetenes kår i Europa, stiftet jeg i Bucuresti kontakt med de meget omtalte kloakkbarna. Nedgangen til kloakken ligger like utenfor sentralbanestasjonen. Her kan man som en Harry Lime løfte et kumlokk og stige ned i et stinkende mørke hvor kloakkbarna har funnet seg et slags hjem hvor de i hvert fall ikke risikerer å fryse i hjel. De jeg møtte var uten unntak sigøynere. De var ikke foreldreløse, men hadde rømt hjemmefra på grunn av vanskjøtsel. Alle var utstyrt med sine plastposer med lim.

I en undersøkelse foretatt av det tyske tidsskriftet Der Spiegel i 1992 var sigøynerbefolkningen i Øst-Europa følgende:

Romania: 2000000

Bulgaria: 800000

Tsjekkia/Slovakia: 800000

Ungarn: 600000

Polen: 50000

Albania: 62000

I Vest-Europa er tallene følgende:

Spania: 500000

Frankrike: 250000

Italia: 80000

Tyskland: 75000

Skandinavia: 26000

Det er bare 50000 sigøynere i Polen. Det skyldes at sigøynerne under den tyske okkupasjonen ble utsatt for sin spesielle holocaust, som på romani (sigøynernes «nasjonalspråk») kalles porraimos, tilintetgjørelsen, eller mer direkte oversatt: fortæringen.

At det har overlevet flere romani i Tyskland enn jøder, skyldes trolig at de var langt vanskeligere å få has på grunn av sin nomadiske livsform. Det store antallet i Tsjekkia og Slovakia, hvor den tyske administrasjon hadde langt større innflytelse enn i de øvrige østeuropeiske land bortsett fra Polen, kan man takke Slovakia for. Slovakia ble ikke et riksprotektorat på samme måte som provinsene Bøhmen og Moravia, det nåværende Tsjekkia. Det ble en halvt uavhengig quisling-stat hvor sigøynerne ikke ble utsatt for den nazityske forfølgelse. Etter den allierte seier ble hele den tyske befolkning i Sudetenland utvist, og i det tomrommet som oppsto etter utvisningen, strømmet flere hundre tusen romani inn.

Som en del av mitt sosialantropologiske minoritetsprosjekt besøkte jeg i 1997 Tsjekkias største sigøynerghetto i Usti nad Labem på grensen mot Tyskland. Her bor det mange tusen sigøynere. Her fikk jeg etter noen manøvrer kontakt med romaniene, som ellers er svært skeptiske til de hvite, gadze, som de kaller oss.

Det mest åpenbare faktum var at samtlige var arbeidsløse. Det skyldes ikke bare forfølgelse, men at deres tradisjonelle yrker som smeder, skjærslipere og omvandrende handelsfolk ikke lenger er etterspurt. Deres livsform er blitt umuliggjort av den industrielle revolusjon.

Dagligtalen er romani. Det fører til at barna ikke forstår tsjekkisk når de begynner på skolen, og derfor blir betraktet som tilbakestående. De har derfor små sjanser i utdannelsessystemet.

Romaniproblemet er et anliggende for hele Europa, og de velstående land har i dagens situasjon en forpliktelse til å komme østeuropeerne til unnsetning. Ingen vet hvordan denne oppgaven kan løses. Den fremgangsmåten som synes minst håpløs, er å satse på en utvikling av romanikulturens verdier i samarbeid med deres egne organisasjoner som er i ferd med å vokse frem.

De innsmuglede romani må ikke bare betraktes som økonomiske flyktninger utfra det vi vet om deres livsvilkår som pariafolk. De flykter fra en håpløshet de færreste nordmenn kan forestille seg. Romaniproblemet må nå for alvor opp på den europeiske dagsorden.