Bull, Olaf

Thorstein Norheim er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han skrev hovedfagsoppgaven «Et dikt som aldri dør. Den dikteriske prosessen i Olaf Bulls lyrikk.», og forteller her om forfatteren.

Hvordan ble Olaf Bull forfatter?

Det er sikkert mange både betydningsfulle og mindre betydningsfulle hendelser i diktersønnen Olaf Bulls liv som kan være egnet til å forklare hvordan eller hvorfor han ble forfatter. Men en helt avgjørende hendelse var utvilsomt ungdomsforelskelsen Inga Hjorts tidlige død. I et dagboknotat fra 1905 fremhever Bull selv denne opplevelsen når han skriver at hennes død er «blit grundmønsteret i min tilværelse», at han «er i stand til at finde kunstneriske udtryk for min sorg». Senere skriver han også at han i diktningen om henne har «ret til at glemme smerten over hendes død.» Når jeg med hjelp av Bull velger å fremheve nettopp denne hendelsen, er det fordi den egner seg til å kaste lys over en sentral forestilling i diktningen hans om at negativiteten (tomheten, tapet, døden) ligger til grunn for og nærer det lyriske utbruddet. Et slikt tap kan dessuten forklare den mye omtalte tidsproblematikken i Bulls diktning som oppstår når han i evig kunst søker å fastholde forgjengelig natur.

Dersom vi beveger oss bort fra det biografiske og spør oss hvilke særegne kvaliteter Bulls diktning innehar som gjør ham til en forfatter det fremdeles er verdt å lese, får spørsmålet jeg ble stilt en utvidet og kanskje mer interessant betydning. Olaf Bulls fortjeneste som forfatter ligger etter min mening i at han i nesten hvert eneste dikt han skriver, befatter seg med den spenningen subjektet utsettes for mellom personlighetsoppløsning og forstening innenfor hver av de tre mulige eksistensformene som konstituerer hans lyriske univers: naturen, himmelhaven og kunsten: Det gjelder å bevare personligheten evig ung. Bulls stadige kretsing rundt dette gjør at det oppstår en særegen dikterisk prosess i diktningen hans.

Hva tror du var Bulls beste leseopplevelse?

Det er vanskelig å finne frem til ett bestemt verk eller en bestemt forfatter som Bull mottok avgjørende impulser fra. I ung alder leste han klassikere i verdenslitteraturen som Dante, Shakespeare, Goethe, Shelley og Heine. Han var avgjort en kunnskapsrik forfatter som også leste både Darwin, Freud og Einstein. Boken De hundrede aar (1928) består blant annet av en hyllest til både Wergeland, Bjørnson og Ibsen, selv om vi vet at forholdet til Bjørnson ikke var det beste rent privat.

Hvem var Bulls litterære forbilder?

Det finnes ulike måter å utpeke litterære forbilder på. Forfatteren kan naturligvis selv gi uttrykk for det i diktningen sin (eller i mer private tekster som brev, notater, opptegnelser osv). Men ofte ser man også i et forfatterskap at dette forholder seg til tidligere diktning. Uansett om dette er bevisst eller ikke fra den aktuelle forfatters side, kan på denne måten utpeke tidligere diktere som den aktuelle forfatterens litterære forbilder. Etter min oppfatning er det den sistnevnte måten å utpeke litterære forbilder på som litteraturvitenskapelig sett er mest interessant, og det er derfor grunn til å fremheve Henrik Wergeland som et litterært forbilde for Bull. Dette viser seg ikke minst dersom man f eks sammenholder Wergelands «Paa en Kirkegaard» med Bulls «Paa kirkegaarden».

Hvordan jobbet Olaf Bull?

Bull hører med blant de perfeksjonistiske poeter som brukte lang tid og mange utkast på å skrive sine dikt. Siden forfattergjerningen var hans eneste inntektskilde, en inntekt som var heller mager, ga arbeidsformen ham stadig fortvilelse i form av økonomiske bekymringer. Den økonomiske situasjonen gjorde det dessuten nødvendig for ham med stadige utenlandsbesøk der det var billig å leve. Bull var i tillegg en utpreget rastløs person med stor grad av rusavhengighet. Denne bohemaktige tilværelsen gjør at det er lett å se ham som en representant for den romantiske kunstnermyten.