Bumerangen traff journalistikken

Statsadvokaten i Gulating går nå inn for frifinnelse av de tidligere dømte i bumerangsakene etter at Høyesterett gjennom sin kjennelse åpnet for gjenopptakelse av sakene. Det er nå grunnlag for å stille følgende spørsmål:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Hva skyldes at det primært ikke har vært journalister, men forskere, uavhengige skribenter, kritiske jurister (med Anders Bratholm i første rekke) og iherdige forsvarsadvokater som Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz har måttet påta seg oppgaven med å være kritisk korrektiv til politi, påtalemyndighet og domstol?

Da Gunnar Nordhus og Edvard Vogt offentliggjorde sine funn om politivold i den populærvitenskapelige boken «Volden og dens ofre» i 1981, var dette bare det første av flere eksempler på slik kritisk virksomhet fra forskere som vi normalt forventer at journalister skal bedrive. Vi ble fra første stund vitne til at sentrale presseorganer ble brukt av Bergens-politiet til å så tvil om holdbarheten i de veldokumenterte rapportene som påviste politivold som en del av en subkultur ved Bergen politikammer i 1970- og deler av 80-årene.

Hvis vi anlegger et fugleperspektiv på bumerangsakene ser vi at det er forskere som Anders Bratholm (etterhvert med støtte av blant andre Ståle Eskeland) som har vist empati med de svakeste i samfunnet og gjennom et tålmodig og systematisk arbeid gjennom en årrekke hindret at vi ble vitne til justismord. Også i Liland-saken så vi at toneangivende medier i en årrekke spilte på parti med politiet og påtalemyndighetene og i praksis motarbeidet ildsjeler som Sten og Vibeke Ekroth, som aldri ga opp Lilands sak. I rettferdighetens navn skal det sies at Tore Sandbergs journalistiske arbeid i høyeste grad bidro til at Liland endelig kunne frikjennes. Men det er verdt å merke seg at de tunge ressurssterke medier fungerte som støttespillere for påtalemyndigheter og domstol og først støttet Liland i siste fase av rettsprosessen. Dette blir dokumentert på en glimrende måte av Erling Moss i boken «Saken Liland».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer