Bumerangen traff journalistikken

Statsadvokaten i Gulating går nå inn for frifinnelse av de tidligere dømte i bumerangsakene etter at Høyesterett gjennom sin kjennelse åpnet for gjenopptakelse av sakene. Det er nå grunnlag for å stille følgende spørsmål:

Hva skyldes at det primært ikke har vært journalister, men forskere, uavhengige skribenter, kritiske jurister (med Anders Bratholm i første rekke) og iherdige forsvarsadvokater som Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz har måttet påta seg oppgaven med å være kritisk korrektiv til politi, påtalemyndighet og domstol?

Da Gunnar Nordhus og Edvard Vogt offentliggjorde sine funn om politivold i den populærvitenskapelige boken «Volden og dens ofre» i 1981, var dette bare det første av flere eksempler på slik kritisk virksomhet fra forskere som vi normalt forventer at journalister skal bedrive. Vi ble fra første stund vitne til at sentrale presseorganer ble brukt av Bergens-politiet til å så tvil om holdbarheten i de veldokumenterte rapportene som påviste politivold som en del av en subkultur ved Bergen politikammer i 1970- og deler av 80-årene.

Hvis vi anlegger et fugleperspektiv på bumerangsakene ser vi at det er forskere som Anders Bratholm (etterhvert med støtte av blant andre Ståle Eskeland) som har vist empati med de svakeste i samfunnet og gjennom et tålmodig og systematisk arbeid gjennom en årrekke hindret at vi ble vitne til justismord. Også i Liland-saken så vi at toneangivende medier i en årrekke spilte på parti med politiet og påtalemyndighetene og i praksis motarbeidet ildsjeler som Sten og Vibeke Ekroth, som aldri ga opp Lilands sak. I rettferdighetens navn skal det sies at Tore Sandbergs journalistiske arbeid i høyeste grad bidro til at Liland endelig kunne frikjennes. Men det er verdt å merke seg at de tunge ressurssterke medier fungerte som støttespillere for påtalemyndigheter og domstol og først støttet Liland i siste fase av rettsprosessen. Dette blir dokumentert på en glimrende måte av Erling Moss i boken «Saken Liland».

Også når det gjelder politivoldkomplekset har det vært journalister som har inntatt en uavhengig og kritisk linje. Her kan blant andre nevnes Oslo-korrespondenten for Bergens Tidende, Vidar Ystad og Gerhard Helskog i TV2. Ikke minst bidro Trond Kvist og Gunnar Vikene med sin eminente dokumentarfilm «Boomerang» til å få ny debatt om saken da det så mørkt ut for de 13 bumerang-vitnene som ble dømt for falsk forklaring.

Medieforsker Gry Scholz Nærø har i diskusjonen om politivoldkomplekset påpekt at lojalitet til politikilder er et nøkkelproblem for journalister som dekker politisaker. En viktig mekanisme som har knyttet mange kriminaljournalister tett til politiet er at man er avhengig av tips fra politiet og derfor ikke får den nødvendige distanse til sine kilder. Misforstått lojalitet fra pressekolleger har bidratt til at slike problemstillinger ikke har blitt grundig belyst. Det underlige er at kolleger som har stukket hodet fram og prøvd å bedrive kritisk journalistikk i politivoldsaken ikke er blitt møtt med samme lojalitet fra sine pressekolleger. Det mest iøynefallende eksemplet her er daværende NRK-journalist Tron Strand som var i Bergen et halvt års tid for å lage reportasjer om politivoldsaken. Strand var i kontakt med over 40 personer som oppga å være utsatt for politivold. Ungdommens Radioavis hadde bevisst valgt ut saker som ikke var omfattet av Nordhus/Vogts materiale, og fire av de sakene som ble ansett som sikre ble brukt i et program som ble sendt i NRK i 1986. På bakgrunn av dokumentasjonen satte statsadvokat Steinar Trovåg i gang etterforskning av de fire intervjuede. To av sakene ble henlagt «etter bevisets stilling», to som «intet straffbart». Statsadvokat Erling O. Lyngtveit innledet deretter etterforskning mot Strand og hans sjef Arne Wam. Saken ble senere henlagt. Tron Strand og Arne Wam fikk altfor lite støtte fra journalistkolleger mot denne trakasseringen. Var det for mange som var for redde for å legge seg ut med påtalemyndighetene? Var det for mange som baserte seg på muntlige kilder fra maktpersoner i politiet og påtalemyndighetene i stedet for å gå inn i den omfattende skriftlige dokumentasjonen?

Høyesterett påpeker i sin kjennelse at politivitner med sine samstemte forklaringer har liten troverdighet fordi en misforstått korpsånd har bidratt til at de har avgitt falsk forklaring. Har en misforstått korpsånd også gjort seg gjeldende i journalistmiljøet?

Etter at Oslo-politiets etterforskning av Bergens-politiet var fullført holdt daværende statsadvokat Lyngtveit pressekonferanse på Hotel Norge i juni 1987. Pressereferatene var entydige: Bergens-politiet ble «frifunnet» og voldsforskerne «dømt». På dette strategisk viktige tidspunktet i saken kunne VG etter en lekkasje fra påtalemyndighetene «avsløre» at politiet hadde innledet etterforskning mot Nordhus, Bratholm og Vogt, saker som senere endte med henleggelse. Jeg har forøvrig merket meg at Lyngtveit, som nå arbeider som advokat, har uttalt at han har stor tillit til Høyesteretts siste kjennelse i bumerangsaken. Kan han da ha tillit til sin egen rolle i saken for ti år siden?

Metoden med å «hevne seg» på kritikere ved å innlede etterforskning mot de samme kritikerne er et av de interessante mottrekkene fra politi og påtalemyndighet som også ble brukt mot Amnesty International da de etter egne undersøkelser bekreftet problemet med politivold i Bergen.

Pressens servile holdning til Lyngtveits pressekonferanse og de ukritiske utfallene mot Amnestys kritikk av Bergens-politiet står i skrikende kontrast til behandlingen av en pressekonferanse innkalt av «Arbeidsgruppen til vern om rettssikkerhet i politivoldsakene» for å lansere en hvitbok om bumerangsakene i august 1989 (redigert av Kjell Inge Bjørvik, Torstein Hjellum og Nanna Kildal). Arbeidsgruppen bestod av universitetsansatte, intellektuelle og skribenter i Bergens-området, og er nok et eksempel på at det ikke var mediene, men bekymrede forskere og intellektuelle som inntok den kritiske og granskende rollen overfor politiet og domstolen. Torstein Hjellum har påpekt at det offentlige klimaet i Bergen på dette tidspunktet var av en slik karakter at mange universitetsansatte vegret seg mot å delta i arbeidsgruppen selv om de sympatiserte med formålet. Arbeidsgruppen fulgte alle bumerangsakene fra tilhørerbenken på skift, og dokumenterte det som foregikk i rettssalen med et kritisk perspektiv man normalt ville forvente av pressen. Ingen av Oslo-avisene med Bergens-kontor dekket pressekonferansen da rapporten ble lansert. Det måtte derfor arrangeres en noe bedre besøkt pressekonferanse på et senere tidspunkt i Oslo. Men ingen aviser bortsett fra Klassekampen hadde en egen anmeldelse av hvitboken. Derimot ble hvitboken møtt med interesse i det juridiske fagmiljøet og blant annet anmeldt i Advokatbladet av høyesterettsadvokat Nils Moe. Moe skrev blant annet at «Hvitboken er viktig og må leses av alle». Det hører med til dette bilde at hvitboken inneholder seks kritiske uttalelser fra en gruppe professorer i Oslo, Forsvarergruppen av 1977, Den norske Forfatterforening, Norsk Sosiologforening og Amnesty International. Presseorganisasjonene glimrer derimot med sitt fravær.

Anders Bratholm har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han har hatt støtte fra Universitetet i Oslo og det juridiske fagmiljøet i sin utrettelige kamp i bumerangsaken. Bratholm har derimot ved flere anledninger kritisert pressens håndtering av politivoldkomplekset. Han oppsummerer i en artikkel i Pressens årbok for 1991 sine anstrengelser for å få toneangivende aviser interessert i det omfattende materiale han satt på. Ifølge ham selv kunne dette materiale som sentrale presseorganer fikk tilbud om uten vilkår har ført til «avsløringer som var mer rystende enn dem som hadde kommet fram om korrupsjonen i Oslo kommune». Bratholm uttrykker forbauselse «over ikke å få svar på noen av disse henvendelsene».

Hva skyldes denne tausheten og manglende interessen på et svært avgjørende tidspunkt i saken? Alle som ønsker en mer kritisk og pågående journalistikk bør stille seg spørsmålet om hvorfor kritiske forskere, jurister og bekymrede intellektuelle har måttet gjøre det som burde ha vært journalistenes oppgave.