Bunaden - i nasjonens tjeneste

Bunad, hva er det? Frihet, folkelighet, nasjonalisme? Jåleri? Astrid Oxaal har tatt doktorgraden i folkedrakter.

I morgen skal tusener, kvinnfolk og karfolk, og de små en alen lange, iføre seg bunaden sin og springe ut i våren og 17. mai. Men hva bærer de med seg, hva stiller folkedrakta til skue av symbolikk og historie?

Astrid Oxaal svarer på noen av de mange spørsmålene i sin doktoravhandling «Drakt og nasjonal identitet 1760 - 1917».

To tradisjoner

- Jeg trekker to hovedlinjer. Den ene tradisjonen går fra noe så unorsk som de sivile uniformene som ble brukt av embetsmennene - også etter at parlamentarismen seiret i 1848 - som synlig symbol for Kongens maktutøvelse. Uniformene bidro nok til å styrke nasjonalstaten og den norske identiteten. Men Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde meninger om alt, mente at de prangende, overdådig gullbroderte draktene var «praleri og utkledningshistorie» .

- Den andre linjen, sier Astrid Oxaal, - går fra klær som var i vanlig bruk blant norske bønder. På midten av 1700-tallet «oppdager» samfunnseliten denne gamle arven, og nå synliggjøres den i fargerike akvareller av menn og kvinner fra bondestanden iført samtidas helge- og festdrakter. Etter hvert finner tusenvis av folkelivsbilder - ofte håndkolorerte litografier og kobberstikk - veien til byene og det mer velstående borgerskapet.

Romantikken

- Det samme skjedde også i andre land?

- Ja, godt hjulpet av samtidas kunstnere ble de nasjonale kjennetegnene framhevet. Nasjonaldrakta ble et begrep i denne perioden. Og gjennom romantikkens epoke i kunst og tenkning vokser det nasjonale fram til full blomstring hundre år seinere, sier Oxaal.

Billedkunstnerne spilte virkelig på de nasjonale strengene nå. Ved et pussig sammentreff med den store Europa-historien strømmet kunstnerne hjem til Norge og opp i dalene - ikke bare av norsk, nasjonal begeistring - men av frykt for hva som kunne skje etter februarrevolusjonen i Frankrike 1848.

- Trådene samles ved «Brudeferden i Hardanger»?

- Ja, det berømte motivet ble først framstilt som tablå i Christiania Theater i 1949 for et begeistret publikum. Her møttes byens borgerskap og den pittoreske norske bonden - luktfri og pyntet - i en storslått visjon som siden skulle males i minst sju versjoner av Adolph Tidemand og Hans Gude, og få en varig plass i Nasjonalgalleriet - og i norske hjerter.

Nasjonaldrakta

- Så må du forklare hvorfor hardangerdrakta nærmest er blitt nasjonalbunad?

- Vestlandsnaturen var det fineste og mest eksotiske vi kunne vise fram. Hardanger lå laglig til som turistmål, og fikk en framtredende plass i reiselitteraturen som «oppdaget» Norge. Statusen ble ytterlige styrket ved at serveringspersonalet på de store turisthotellene iførte seg hardangerbunad. Den ble, kort sagt, kalt «nasjonalen».

- Hulda Garborg gjenreiser, sa du, den norske bunadstradisjonen. Hva hadde skjedd?

- Skiftet side

- Bruken av folkedrakt avtok som følge av industrialisering og framvekst av nye samfunnsklasser. Nå nærmer vi oss 1905 og løsrivelsen fra Sverige. Hulda og Arne Garborg virker for norsk språk og norsk sjølkjensle. Folkedrakta, skiftet side, den fikk et radikalt uttrykk, men også fornyet liv og utbredelse. Også etter annen verdenskrig opplevde vi enorm interesse for den norske bunaden.

- Som igjen fikk en slags renessanse i 1972?

- Ja, interessen og bruken av bunad går i bølger. Den har svingt i takt med EU-kampen.

- Er det sant at klær skaper folk?

- De skaper i hvert fall tegn - signaler, som jeg har forsøkt å tyde.