BUNAD: Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare, skriver forfatterne.
Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX
BUNAD: Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare, skriver forfatterne. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Bunadens revansj

Vi er så heldige å ha et alternativ til fast fashions tarvelige filler med de enorme belastningene klesforbruket fører med seg på natur, samt menneskers og dyrs helse.

Mai står i bunadens tegn, med konfirmasjoner og nasjonaldagen som paradedager for tradisjonsrike festplagg. Og pressen følger opp. Det mangler ikke på diskusjoner av bunadspoliti og uniformering, eller hvor og av hvem de produseres og broderes, eller hvordan is, ketsjup og rynker fjernes.

Men hva med en fornyet diskusjon om hvordan bunaden kan bidra i avviklingen av fast fashion? Dette er en diskusjon med større ringvirkninger enn hvordan skjorta strykes.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO lanserte denne uken en rapport om nordmenns klesforbruk som blant annet viser hvor dramatisk volumet av vårt klesforbruk har økt siden 1800-tallet, og at hver og en av oss i 2011 skapte om lag 23 kilo tekstilavfall. 

I den andre enden av skalaen finner vi bunaden. Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare. SIFOs rapport sier også at bunader er blant det dyreste vi har i skapet og blant de eldste plaggene vi eier. De mange fargerike draktene med ull på ull, og lin på lin og litt silke er også et uttrykk over stoltheten mange føler for landet og for stedet, for tradisjon og kultur. Men de er også noe mer. Dette er klær mange ønsker å bruke både mye tid og mye penger på å anskaffe seg, og der den forventede levetiden kan være lenger enn eieren selv. Begge disse to forhold er mangelvare i klærnes verden, hvor vi er blitt fortalt at moten forandrer seg og derfor må ting stadig byttes ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men vi er så heldige å ha et alternativ til fast fashions tarvelige filler med de enorme belastningene klesforbruket fører med seg på natur, samt menneskers og dyrs helse.  Klær var for ikke veldig mange tiår tilbake verdifulle investeringsobjekter, og var av de mest verdifulle eiendeler mange mennesker hadde. På kort tid har deres verdi og levetid rast nedover. Bunadene er i et eksklusivt selskap blant klær som fortsatt lages og kjøpes med tanke på et skikkelig langt liv. Dette får konsekvenser i alle detaljer i produksjonen. Snittet tar høyde for å legge ut og inn slik at plagget kan vokse med eieren, og passe til fremtidige arvinger. Stoffene er laget av holdbare materialer og vevet og sydd med tanke på lang og hard tjeneste. Det som slites aller mest kan byttes ut. Salget er også langsomt. Du får ikke bunaden på dagen, den må bestilles, det må måles, prøves og ventes på. Og til slutt ja så må det betales så mye at også det må planlegges, spares, gis som gave og ofte litt og litt. Kanskje bidrar den nye eieren med egen tid og innsats også. Å brodere er lettere for de fleste enn å veve, eller montere.

Vi er så heldige i Norge å fremdeles ha sunne bedrifter som både spinner, strikker... og vever. Sistnevnte er mye takket være akkurat bunadsstoffene. Nå er det store landbruksoppgjøret i gang, med fokuset på beitedyr og sunt landskap. Dyr på beite fremfor på importert kraftfôr produserer også vakre tekstiler. Takket være det norske landskapet og maten dyrene har tilgang til har ullen noen uovertrufne kvaliteter. Spenst, krus og glans kjennetegner den norske ullen.  Og da har vel de norske stakkene vært i norsk ull? For om det er så viktig at broderiene og monteringen gjøres i Norge, da skulle det vel bare mangle at en av de viktigste råvarene — nemlig ullen — kom fra norske sauer? Men slik har det ikke vært. De aller fleste bunadene har vært produsert av importert ull i en årrekke. Men takket være at Norges Husflidslag har vært villige til å ta debatten, at Norilia som samler inn ullen har vært villig til å se på hvor i landet den ullen som passer best til slike vevde stoffer kan hentes fra har dette nå snudd. 

Innen mat har slow food bevegelsen fått stort gjennomslag ved å tilby et spennende utvalg av lokale råvarer som frister både turister og nordmenn. Det er mulig at slow fashion som er en naturlig del av vår kulturarv gjennom bunadene og våre Norwegian sweaters kan være et bidrag internasjonalt nå når hele motesystemet basert på fast fashion er erklært falitt. Senest på møtet til Sustainable Apparel Coalition i København denne uken, som åpnet en ukes lang fokus på bærekraftig mote — som avsluttes med Fashion Summit med Kronprinsesse Mary som høyeste beskytter. I København møtes også mote- og tekstilaktører fra hele Norden for å diskutere Manufacture Nordic. Når flere av de norske veveriene som nå tilbyr bunad- og andre stoffer i norsk, bærekraftig, småskala, kortreist og gress-fôret ull — ligger Norge godt an for å vise vei for de andre nordiske landene. I alle år har vi beundret svenskene og danskene for deres suksess på motesektoren.

Det er fullt mulig å snu dette bildet på hodet. Ved å fokusere på vakre, velfungerende, varme, varige og verdifulle klær har vi allerede noe å feire. Ikke bare vi, men en hel moteverden står klar for å rope hipp hipp hurra for og i klær som varer.