FREMMEDE FUGLER: Med en fullstendig mangel på måtehold i liv og politikk har Donald Trump  og Silvio Berlusconi gjort forfengelighet til dyd. De er milliardærer som ikke skammer seg over vulgære vaner - og vinner på dét. Foto: Scanpix
FREMMEDE FUGLER: Med en fullstendig mangel på måtehold i liv og politikk har Donald Trump og Silvio Berlusconi gjort forfengelighet til dyd. De er milliardærer som ikke skammer seg over vulgære vaner - og vinner på dét. Foto: ScanpixVis mer

Bunga-bunga, Berlutrump!

De er søkkrike, politiske kannestøpere, vulgære i språket, store løftemakere, underlig opptatte av egen hårsveis og omgir seg med unge kvinner på jakt etter rask rikdom.

Kommentar

Det er nesten ikke til å unngå når en ser Donald Trump utfolde seg uten hemninger i valgkampen i USA å flytte tanken over Atlanterhavet til tidligere statsminister Silvio Berlusconi i Italia. Begge de to solbrune milliardærene elsker å stå fram midt i rampelyset omgitt av adskillig yngre kvinner. Begge stortrives i rollen som mannemann med et magisk kvinnetekke, som de av forfengelighet øyensynlig ikke tror folk ser de virkelige årsakene til.

Det forfengelige er et framtredende trekk. Berlusconi sto på en kasse bak talerstolen på folkemøter og brukte teaterknep i fjernsynsstudio fordi han er kortvokst. På valgmøter fikk bare hans egne fotografer komme nærme, og de delte etterpå ut retusjerte bilder til journalistene. Begge er oppsiktsvekkende opptatt av egen hårsveis. Tidligere britisk statsminister, Tony Blair, og kona fikk seg en overraskelse da Italias statsminister mottok dem med hodetørkle, som en annen sjørøver. Han hadde nylig hatt enda en hårtransplantasjon.

Både med vilje og motvillig har Berlusconi og Trump levd ut sine rotete private liv i rampelyset, med skilsmisser og andre kvinnehistorier. Begge to er rikinger med vulgære, altså folkelige, vaner, som de slett ikke skammer seg for å vise for all verden. De såkalte «bunga-bunga-festene» til Berlusconi overskygget langt hva han samtidig holdt på med som regjeringssjef. Og han har hele sitt politiske liv vært en fast gjenganger i italienske rettssaler. Men da spilte han rollen som forfulgt, forfulgt av feministiske statsadvokater og røde dommere. Statsministeren kalte rettsvesenet i sitt land for en «kreftsvulst» og brukte politisk makt til å få vedtatt skreddersydde lover for å slippe unna lovens lange arm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begge to har utnyttet sine kjente ansikter og navn i politisk øyemed. De trengte ikke bruker penger for å bli gjenkjent av velgerne. Tilhengerne stemmer på Berlusconi og Trump, ikke på noen politikk.

Men Trump mangler Berlusconis burleske sjarme. Han slipper unna med sine grovkomiske innfall fordi han setter inn et bredt smil, som får noen til å kjenne medfølelse og andre til å le seg ihjel. Tordenskrallene fra Trump har ingen varme.

Berlusconi og Trump kom utenfra som fremmede fugler inn i politikken, milliardærer i kamp mot det bestående.  Politikk har de knapt greie på, men det spiller ikke så stor rolle når de samler en stor tilhengerskare av folk som er misfornøyde med det bestående som heller ikke forstår seg på politikk. Mot Berlusconi nyttet det aldri med rasjonelle argumenter fra hans mange motstandere, fordi det ikke dreide seg om politikk, men følelser. Å latterliggjøre ham var ikke vanskelig i intellektuelle kretser. Men det virket mot sin hensikt fordi da følte også alle hans tilhengere seg latterliggjort.

Trump gikk inn i farens eiendomsforretninger og hadde en rikelig startkapital til sitt eget eiendomsimperium, som omfatter en masse eiendom i New York og golfanlegg og feriesteder i utlandet. Hvor Berlusconi, en tidligere smørsanger på Middelhavskryssere, fikk pengene fra, er mørklagt. Men han bygde i alle fall en soveby for middelklassen utenfor Milano, kalt Milano 2, og fikk flyttet innflygingsruta til flyplassen som gikk rett over hustakene, på uoppklart vis. Der bygde han ut kabelfjernsyn, som til slutt ble de tre eneste privateide, landsdekkende fjernsynskanalene i landet, pluss et stort reklameselskap, samt aviser og blader. Han ble landets rikeste mann og samtidig statsminister.

«Il Cavaliere» - «Ridderen» - gikk inn i politikken for å kjempe mot kommunismen, påsto han, men det var flere tiår for seint i Italia, egentlig dreide det seg om å redde sitt eget forretningsimperium. I den grad Berlusconi og Trump har noen ideologi, er de ikke konservative, snarere reaksjonære med en hang til å rosemale gamle dagers samfunn. Plutokratier - rikmannsvelder - er vanligvis konservative. Trump og Berlusconi har parret plutokrati med høyrepopulisme. Og i sine uryddige politiske tankesett har de begge på hvert sitt vis uttrykt beundring for Italias fordums diktator, Benito Mussolini, uten at det verken betyr noe eller får noen følger for dem.

Trump kupper Republikanerne, et gammelt parti som er så amerikansk at det verken har organisasjon eller ledelse, ei heller noe politisk program å samles om.  Trump kan lage sin egen politikk, etter hva hans nese sier vil slå an hos velgerne. Berlusconi lagde sitt eget private parti, Heia Italia, til forveksling lik et heleiet forretningsselskap med bare ansatte og ingen medlemmer. Midlertidig skiftet det navn til Frihetens Folk, da han gikk sammen med de tidligere ny-fascistene, inntil Berlusconi møtte indre motstand og gikk tilbake til Heia Italia igjen. Men da ble han kastet ut av Senatet og måtte sone samfunnstjeneste.

Som folketalere øser de ut grov humor og løfter om gull og grønne skoger til tilhengere. De sier begge høyt det som ikke andre vil innrømme å tenke. Berlusconi kalte sine motstandere «testikler» eller «kødder» uten å blunke. Og valgløftene er hinsides store. Trump skal bygge en mur mot Mexico. Berlusconi lovte en million nye arbeidsplasser, men i stedet gikk økonomien baklengs. «Gjør Amerika stort igjen!» roper Trump og spiller på gammel nasjonalisme. «Heia Italia!» ropte Berlusconi med et kamprop fra fotballbanen.

Hvis vi snur Karl Popper med verket «Det åpne samfunnet og dets fiender» helt på hodet, så er Trump og Berlusconi vennene til det lukkede samfunnet. Akkurat der har de følge av Marine Le Pen, Viktor Orbán med flere høyre-populister i Europa. Men Trump og Berlusconi skiller seg ut med sin rikdom og personlige aura, og med den fullstendige mangelen på måtehold i personlig liv og i politikk.

Om det skal være noen pekepinn for USA under president Donald Trump: Silvio Berlusconi var tre ganger statsminister i til sammen rundt ni år mellom 1994 og 2011. Han gjorde ikke Italia stort igjen — tvert imot!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook