Bunnlinjas tyranni

Hva slags bøker er det vi trenger i tida framover?

FORLAGSBRANSJEN: Etter en artikkel jeg skrev i siste nummer av Prosa, trykket i forkortet utgave i Dagbladet 30/10, har det kommet en rekke svar her i avisa - fra Einar Ibenholt i Gyldendal 31/10, Trine Kjær i Piratforlaget 3/11 og fra Tom Harald Jenssen i Damm 8/11. Jeg forsøkte å beskrive utviklingstrekk i forlagsbransjen etter at den nye bransjeavtalen har virket i halvannet år. Liberaliseringen har ført til hardere konkurranse, hardere press på fortjenestemarginer og bransjen kommersialiseres i enda større grad enn tidligere. Vil alle forlagene klare disse nye realitetene på bakken? Ingen av forleggerne har i innleggene sine gått inn på disse spørsmålene, de ville tydeligvis bare skrive reklameartikler for sine egne forlag, som de uten denne debatten ikke hadde fått på trykk.

DET ØKENDE JAGET etter fortjeneste har særlig presset forlagsredaktørenes arbeidssituasjon. Nå må de redigere (og i noen tilfeller bare administrere) flere bøker og i tillegg gjøre økonomiske kalkuleringer for først å selge boka inn for egen konsernledelse og bokhandlerkjeder lenge før den er ferdig og drive markedsføring og presseinformasjon etter at boka er kommet. Men det ansettes ikke flere redaktører. Kommersialiseringen fører til at redaktørarbeidet skvises. Dette gjør at den språklige og stilistiske kvaliteten på hver enkelt bok trues, men det gjør også at det ikke er redaksjonell prioritering som avgjør hvilke bøker som skal komme ut, men i større og større grad antatt inntjening. Dette bekymrer naturligvis en forfatter. Det burde også bekymre forleggerne, men ingen av dem som har rykket ut i debatten er opptatt av dette. De er tydeligvis også ukjente med at Språkrådet nylig arrangerte et møte om synkende språklig kvalitet i norske bøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

INNKJØPSORDNINGEN for skjønnlitteratur skjermer økonomisk denne delen av forleggeriet, ja, i virkeligheten sørger den for at skjønnlitterære avdelinger går med overskudd, mens forleggeriet av norske faktabøker og generellbøker sliter tungt økonomisk.

Det en internasjonal tendens at forlag inkorporeres i mediehus. Dette gjelder også for Damm, Schibsted og Cappelen i Norge. Hvorfor solgte forresten Schibsted TV2-aksjer for 1,5 milliarder kroner nylig? Trengte de pengene for å kjøpe noe annet? Hele beløpte trengs vel ikke for å dekke opp ledernes opsjonsavtaler? Forlagsavdelingene i Cappelen, Schibsted og Damm kan lene seg på store konserner som tjener penger. I Damms forlagskatalog for 2006 på 126 sider er det bare seks sider med ny norsk skjønnlitteratur (alle er ikke fra i år). Norsk kvalitets-sakprosa omfatter tre-fire sider. Damm har erklært at de skal bygge opp forleggeri på dette området. Schibsted har aldri kommet med sånne erklæringer og ingenting tyder på at de har ambisjoner i den retningen heller. I økonomisk omsetning er Damm en kjempe og nummer tre i rang, i utviklingen av norsk skjønn- og generell litteratur er forlaget så langt en lilleputt, faktisk spiller en rekke bitte små fattige forlag en mye viktigere rolle på dette området. Dette er ikke et polemisk poeng, men en virkelighetsbeskrivelse, alt tyder på at Damm vil, men det er ikke gjort i en håndvending å få til dette. Det er vanskelig og tidkrevende å utvikle forfatterskap.

GYLDENDAL OG ASCHEHOUG kan ikke lene seg til internasjonale medieimperier. Gyldendal og Aschehoug eier Bokklubbene, Forlagssentralen og Kunnskapsforlaget sammen. Tidligere gjorde disse datterselskapene at Gyldendal og Aschehoug fløt økonomisk høyt i sjøen, nå er de blitt lodd som trekker ned.

Den nye bransjeavtalen (og litt mer, for eksempel lærebokreformen) har skapt en lammende situasjon på Sehesteds plass. Aschehoug og Gyldendal bruker mye energi på å vokte hverandre. Prøver de hver for seg å lure av seg loddene? Det er dette som gjør at for hver liten bevegelse Aschehoug gjør, gjør Gyldendal straks den samme bevegelsen. For hvert trekk Gyldendal tar, tar Aschehoug raskt det samme trekket. Dette er en litt komisk situasjon, men den er også farlig. Den har skapt rommet andre har ekspandert i.

DENNE PARANOIDE kopieringstvangen har gjort at Gyldendal og Aschehoug har overinvestert i bokhandlere som er slått sammen til kjeder. Tankegangen var naturligvis at de to forlagene på Sehesteds plass igjen skulle skaffe seg en måte å melke konkurrenter på. Men bokhandlerkjedene, Damm har også en, er i ferd med å kvele småforlagene ved å forlange rabatter på over 50 prosent samt full returrett. Kjedene er monstre som lett kan ete opp skogen av småforlag, men også sine egen eiere. Dette er ingen fordel. Prosa-artikkelen kan kritiseres for at den overdriver hvor stor og ødeleggende betydning kjedemakten har. Men om kjedene kan redde Gyldendal og Aschehoug, er usikkert. De kan fort bli til et nytt lodd som trekker ned!

JEG HAR VERKEN SAGT eller ment at Gyldendal og Aschehoug ikke gir ut en rekke gode bøker. Men de gjør det under vanskeligere og vanskeligere redaksjonelle betingelser. Disse redaksjonelle betingelsene kan lett bli enda verre. Det er ikke utenkelig at forlagene kan bli offer for uvennlige overtakelser med etterfølgende slakting og partering. Dette var for meg en skrekkvisjon. Her har jeg fått liten støtte. Sympatien med forlagene på Sehesteds plass er så liten blant småforlag, forfattere, akademia, anmeldere og resten av den opplyste allmennheten. De fleste mener det bare vil være en fordel om de forsvinner. Så pessimistisk er ikke jeg. Jeg tror ikke Geir Mork og William Nygaard er klar over hvor liten kredibilitet forlagene de leder har. Måten de har tilpasset seg de nye rammebetingelsene, har ikke skaffet dem nye venner.

MENINGEN MED Prosa-artikkelen var ikke å spytte på det gode redaksjonelle arbeidet som blir utført på begge sider av Sehesteds plass. Det var og er min oppfatning at dette redaksjonelle miljøet nå er truet. Det utgjør en infrastruktur som er viktig for hele samfunnet. Utviklingen av seriøse forfatterskap som består i å utvikle evnen til å resonnere, diskutere, kritisere, til å reflektere og til å forstå seg selv, samfunnet og å gå inn i både dets kjerne og porer.

Forlagene utgjør en viktig del av tankevirksomhetens uunnværlige infrastruktur, jeg hevdet at denne infrastrukturen ville falle sammen uten Gyldendal og Aschehoug. Forlagene er nok eiernes legale eiendom, men både forfatterne, gjennom sitt arbeid og myndighetene, gjennom sine støtteordninger, har en ikke-juridisk rett til institusjonene som de har vært med på å bygge opp. Forfattere og forleggere har ikke mange interesser felles, men ingen av dem er tjent med at selskaper á la Mecom Group plc. (Orkla Media-slakterne) skal ødelegge restene av Aschehoug og Gyldendal. Jeg tror ennå det er en riktig vurdering.

FOR AT DE tradisjonelle kvalitetsforlagene på Sehesteds plass skal gjenvinne tillit, er det ikke nok å styrke redaksjonelle arbeidet, de må også utvikle redaksjonelle linjer. Hva slags bøker er det vi trenger i tida framover? Hva er det vi ikke forstår som det er nødvendig å forstå? Det må utvikles litterære programmer og prinsipper.