PÅ VAKT: - Å sammenlikne en helsearbeider med en produksjonsarbeider er på sikt en katastrofe for norsk sykehusvesen, skriver artikkelforfatteren. Foto:  Heiko Junge / SCANPIX
PÅ VAKT: - Å sammenlikne en helsearbeider med en produksjonsarbeider er på sikt en katastrofe for norsk sykehusvesen, skriver artikkelforfatteren. Foto:  Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Bunnlinjen blir viktigere enn pasientenes behov

Foretaksloven må fjernes. Når sykehusdrift baseres på forretningsmessige prinsipper mister vi pasientene av syne.

Meninger

Helsemessige og behandlingsmessige behov lar seg ikke regulere i et markedsbasert økonomisystem fordi helsepersonell er ikke produsenter av varer, men fagpersoner som yter velferdstjenester.

Når et menneske kommer på sykehus skal man igjennom et regime med utredning, diagnose og behandling. Denne prosessen er noe helt annet enn en produksjonsprosess i en bedrift.

Allikevel drives sykehus som om de er en produksjonsbedrift og ikke en behandlingsinstitusjon.

Denne utviklingen kom for alvor i 2002 da sykehusene ble omgjort til helseforetak (HF), som innebar at man gikk bort fra forvaltningsmodellen med folkevalgt styring og rammefinansiering, og over til en foretaksmodell med redusert folkevalgt styring og hovedfokus på forretningsmessig økonomisk drift. Helseforetaksloven er nemlig utformet etter mønster av foretaksloven, som igjen er utformet etter mønster av aksjeloven og som regulerer forretningsdrift.

Foretaksformen brukes der hvor staten engasjerer seg i forretningsmessig virksomhet, som for eksempel Statkraft, Statnett og Statskog m.fl. Da loven om statsforetak kom i 1991 var lovens motiv at den vil passe for næringsvirksomhet som bør drives ut fra forretningsmessige prinsipper, hvor økonomisk innsparing er det primære. Og sykehusene blir i dag styrt ut fra rene forretningsmessige prinsipper, men hvor pengene ikke kommer fra markedet men fra statskassen. Det betyr at helseforetakene baserer seg på et kvasimarked.

I de regionale helseforetakene (RHF) er det ikke krav om overskudd, men kravet er at det skal gå i økonomisk balanse. Det vil si at det foreligger et økonomisk resultatansvar hvor inntjening og bunnlinjen står i fokus. Dette forsterkes ved at rapportering skal skje som for privat forretningsdrift i henhold til regnskapsloven, og det foretas privat revisjon av helseforetakenes regnskaper. Dette fører igjen til at bunnlinjen blir viktigere enn pasientenes behov.

I vår helselovgivning er det formulert forsvarlighetskrav som ikke bare angir medisinsk-faglig hjelp, men også krav til en etisk standard. For helsepersonell innebærer dette et dilemma i forhold til kravet om forretningsmessig drift.

Dilemmaet har resultert i en stigende fryktkultur i sykehusene. Seriøse varslere blant helsepersonell som påpeker at det økonomiske/administrative regimet går ut over pasientbehandlingen, blir trakassert, mister karrieremuligheter og har opplevd å få sparken. Eksemplene er mange og alarmerende.

Helsepersonelloven inneholder også en rekke pliktbestemmelser som skal ivareta forsvarlighet i pasientbehandlingen. Og pasientrettighetsloven inneholder flere rettighetsbestemmelser som skal ivareta pasientens sikkerhet. Alt dette kommer i konflikt med foretakslovens krav om forretningsmessig drift.

Derfor må foretaksloven fjernes, og vi må tilbake til en forvaltningsmodell med rammefinansiering, slik de har gjort i Skottland med stor suksess. Det er mange som etter hvert hevder dette, men det synes urealistisk med det nåværende flertall på Stortinget. Og grunnen er at regjeringen både i skrift og tale har understreket at det ikke er forskjell på å produsere varer og å yte velferdstjenester. Å sammenlikne en helsearbeider med en produksjonsarbeider er på sikt en katastrofe for norsk sykehusvesen. Helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det er å håpe at noen nå tar dette alvorlige temaet opp i valgkampen. Fire år til med forretningsmessig sykehusdrift vil ødelegge vårt gode helsevesen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook