Bunnsolid om Borten

Saklig biografi om sindig statsmann.

BOK: Fra ungt kulturredaktørhold er det nylig tatt til orde for at det er fruktbart å sammenlikne Harald Berntsens nye biografi om Per Borten med Magnus Marsdals Frp-koden. Målt opp mot Marsdal-normen er «Staurberaren» nemlig ulidelig tjukk. Den har ikke et tydelig politisk prosjekt. Den vil ikke bli noen bestselger.

Samtidig har Mattilsynet sendt ut en melding om at epler heretter skal gå under navnet appelsiner.Forsvar

Harald Berntsen har skrevet en tradisjonell politisk biografi, stinn av empiri, full av sak og saklighet.

Etter at Borten relativt kjapt får lov til å legge bak seg barndom og ungdom, og som 37-åring endelig komme seg inn på Tinget, følger vi ham sak for sak, tidvis time for time, inntil Berntsein raskere loser leseren gjennom de siste atten åra som kårkall.

Borten var folkekjær, men fikk også raskt rykte på seg for å være over gjennomsnittet klossete og tvetydig, en ”Borte-Per”.

Berntsen forsøker ikke å skjule den ufrivillige underholdningsartisten. Men først og fremst forsvarer han trønderen, og feirer Bortens triumfer. De heter offentlig innsyn i forvaltningen, sikring av statens aksjemajoritet i Hydro, innføring av folkepensjonen, erstatning for krigsseilerne og kamp mot politisk overvåkning. Ikke minst framstår Borten som forpliktet på folkestyret.

Til slutt blir han da også den store nei-lederen i 1972. «Staurberaren» viser samtidig hvor relativt åpen Borten i utgangspunktet stilte seg overfor EEC. Og at han reagerte på det han oppfattet som Lahnsteins overdrivelser under omkampen i 1994.Sosialdemokraten

Berntsen legger vekt på Bortens bidrag til Arbeiderpartistatens fall. Samtidig gjør han hva han kan for å framheve senterpartisten som kontinuitetsbærer.

I 1965 er vi alle sosialdemokrater – men Borten mer enn andre.

Bruddet med sosialdemokratiet kommer ikke med Lyng, Borten og Korvald. Det kommer først senere og til dels innenfra, med Gro, Willoch og Gros «beste godgutt», Kjell Magne Bondevik.

Kanskje øyner man noe av grunnlaget for biografens sympati med den biograferte i synet på Arbeiderpartistatens sentralisme, maktarroganse og politiske overvåkning, og i beundringen for Bortens kamp mot de samme. Det er heller ikke vanskelig å merke forfatterens sans for Bortens tilsynelatende radikalisering i senere år. Men samtidig viser Berntsein at trønderen på vesentlige vis forblir en bondekonservativ til sin døyand dag.Isfjell

Stilistisk blir Berntsen tidvis farget av sitt noe utydelige objekt. Som i setninger av typen: «Det kan sjå ut til at Borten her seinere skifta litt side.»

Bare av og til dukker en mer markant fortellerstemme fram, og mest mot slutten. Som i enkeltkommentarer om «den ’frie’ marknaden», Hylland Eriksens dumme landsmenn, livsfjerne miljøvernere og «fordummingsspreiarar som Dagbladet, Verdens Gang og NRK/Dagsrevyen». Slikt letter lesningen – om det ikke nødverndigvis medfører enighet. I gjengivielsen av de dramatiske begivenheatene rundt Bortens tvungne avgang, får boka forresten rene krimpreget.

Formidlingen av stoffet er kontrollert og presis, om enn tidvis omstendelig. Men av og til savner man analytiske avbrekk, for å samle trådene og oppsummer.

Slik sett vil jeg mene at fortellingen for lenge befinner seg på samme nivå. At Berntsen i så stor grad velger å forbli nede i empirien, gjør at enkelte stadig tilbakevendende motiver aldri riktig konfronteres. Igjen og igjen hører vi at Borten er nølende, en tviler, tvetydig, omstendelig, gåtefull. Men vi blir ikke nødvendigvis klokere.Respekt

Det at en særdeles uoriginal replikk om at Borten er som et isfjell (du vet) formidles to ganger, fører heller ikke til at mer av isfjellet blir synlig.

Berntsens åpenbare sympati for Borten vrir kanskje for mye over mot det bortenske perspektiv. Biografen unnlater ikke helt å påpeke feil og mangler hos den biograferte. Men som regel synes han å befinne seg svært nær trønderens selvforståelse. Her er han selvsagt styrt av de rike kildene han har fått tilgang til, skriftlig som muntlig.

Uansett blir «Staurberaren» et viktig korrektiv til andre framstillinger, og et troverdig sådan. De som kommer dårligst ut av det i Berntsens versjon, er først og fremst «sjølvbiografen» Willoch og, noe mer ad hoc, Bent Røiseland, Jon Leirfall samt diverse AP- og Høyre-politikere.

Å tro at Staurberaren vil bli folkelesning, vil være å hengi seg til overstadig kulturoptimisme. Kanskje for de fleste, og for ettertida, vil dens største verdi være som oppslagsverk, som kilde til forståelsen av enkeltbegivenheter. Men det er lov å håpe på mer. Blant denne bokas fortjenester, er nemlig den at den bidrar til å skape noe vi stadig kan trenge mer av – respekt for folkestyret, for politikken.