<strong>EXIT:</strong> Jeremy Corbyn har varslet sin avgang etter det knusende valgnederlaget. Selv tradisjonelle Labour-velgere gikk til ytterligheter for ikke å stemme på Corbyn. Foto: Tom Nicholson / Reuters / NTB Scanpix
EXIT: Jeremy Corbyn har varslet sin avgang etter det knusende valgnederlaget. Selv tradisjonelle Labour-velgere gikk til ytterligheter for ikke å stemme på Corbyn. Foto: Tom Nicholson / Reuters / NTB Scanpix Vis mer

KOMMENTARER

Jeremy Corbyn vs Boris Johnson

Burde aldri vært leder

Jeremy Corbyn kunne aldri vinne et valg. Det visste alle.

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det skulle nesten ikke være mulig. Etter fire år som partileder i opposisjon mot et konservativt parti i vedvarende krise og indre oppløsning, er Jeremy Corbyn fortsatt ikke valgbar. Han er pesten i valget om kolera. Det er det mange som har advart om fra starten.

Analysen var relativt enkel; det britiske arbeiderpartiet ble i praksis kuppet av en mann som tilhørte ytre venstrefløy i et bredt koalisjonsparti, og som verken hadde lederevner eller karisma til å snu partiet og få tilbake velgere. En del på venstresida, også her hjemme, lot seg blende av Corbyns sterke oppslutning blant unge radikale, men det er som å tro at Bjørnar Moxnes kan løse Arbeiderpartiets problemer.

Jeremy Corbyn fant seg aldri til rette i Labour før han ble lansert som partiets leder i 2015. Han var en backbencher som ofte, nesten som regel, stemte mot partiledelsen. I den nye historieskrivingen het det at han var en modig maur som sto opp mot Tony Blairs høyredreining. Det er en litt for bekvem fortelling når det handler om stemmegivning over lengre tid. I et norsk system hadde Corbyn tilhørt et annet parti.

Og så kom Brexit. Da raknet det fullstendig.

De konservative gjorde hva de kunne for å hjelpe Corbyn i dette valget, det skal de ha. De stilte med en fersk og vaklevoren statsminister som har fått skylda for å lure Storbritannia ut i Brexit-ulykka med løgn og fanteri. En arrogant overklassegutt som ikke kan passere en salatbolle uten å hoppe i den, og som denne høsten er blitt pepet ut og nedstemt av sine egne.

Men selv den vandrende katastrofen Boris var ikke nok til å stille Corbyn i et bedre lys. Velgerne gikk til ytterligheter for ikke å stemme på Corbyn; de stemte på erkefienden. Selv ikke i Labours bastioner i nord, i gamle gruvedistrikter hvor de har stemt Labour i 100 år, ville de ha Corbyns arbeiderparti.

Det var bare et sted Corbyn sto støtt, i den hvite EU-vennlige middelklassen i London. Den har egentlig heller ingen grunn til å takke ham for innsatsen, men håpet forgjeves på en utsettelse av det uunngåelige.

Corbyns tilhengere skylder på alle andre enn sin mann. Han er utsatt for en mediekampanje, initiert av gamle «blairites». Han har vært motarbeidet, misforstått og svertet i alle disse åra, er unnskyldningen når Corbyn går på et varslet nederlag. Brexit er en mer anvendelig forklaring; britene var lei og ville ha det overstått.

Men Corbyn kan slett ikke toe sine hender og si han er offer for en politisk naturkatastrofe som endte i et knapt flertall for å melde Storbritannia ut av EU. Det største ansvaret må naturligvis David Cameron ta, statsministeren som utlyste folkeavstemningen for å få ro i eget parti uten å se konsekvensene.

Når historien skal skrives må likevel Corbyn ta sin del av ansvaret for at det gikk som det gikk. Han kunne ha tippet balansen. Det var faktisk opp til ham å overbevise britene om at det var bedre i EU enn utenfor. Ikke minst gjaldt det å overbevise tradisjonelle arbeiderpartivelgere som i hopetall endte med å stemme for å gå ut av EU.

Corbyn feilet miserabelt, og han sviktet også de unge som ønsket å bli i EU. Det kan skyldes at han var fersk og uerfaren, at formidable krefter virket mot ham. Men innsatsen bar preg av at ja-partiet Labour ble ledet av en nei-mann. Og at han var for opptatt med utrenskinger av kritikere i eget parti.

I høstens valgkamp har Labours strategi vært høyst uklar. Ville partiet ha en ny folkeavstemning og sette til side folkets vilje? Eller ville de bare hale det ut, uvisst av hvilken grunn eller med hvilket mål?

Boris Johnsons Let´s get Brexit done var et klarere og etterlengtet budskap.

Etter å ha gjort ubotelig skade i en historisk tid, varsler Jeremy Corbyn at han ikke vil lede partiet i et nytt valg. Det er på høy tid, men altfor sent. De konservative har fått et solid flertall å regjere med i de fem neste årene. Det har ikke bare konsekvenser for britene, EU og dermed nordmenn; det betyr også at verden har fått enda en leder som ikke vil forholde seg rasjonelt til klimakrise, handelskriger, flyktninger og fattigdom.

Vi kan skylde på Boris Johnson. Men skylda har også kreftene som skulle ha kjempet imot.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer