Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Rasisme i Norge

Burde ikke være vanskelig å forstå

Dette er selvinnsikten til en direktør i lakksko som belærer en tømrer om hva som er slitsomt og ikke slitsomt arbeid. Dette er selvinnsikten til en blind mann som hevder han er byens beste bussjåfør.

PER-WILLY AMUNDSEN: Jeg er ikke i posisjon til å skolere Per-Willy Amundsen om dette temaet. Men jeg vil si noe om den anti-anti-rasismen som han – og mange som ham – nå bedriver, skriver innleggsforfatteren. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PER-WILLY AMUNDSEN: Jeg er ikke i posisjon til å skolere Per-Willy Amundsen om dette temaet. Men jeg vil si noe om den anti-anti-rasismen som han – og mange som ham – nå bedriver, skriver innleggsforfatteren. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Jeg leser halvt afrikanske Yngvar Andersens beretning om at han var 13 år første gang han fikk med seg at «nokon kalla meg helvetes svarting/neger/apekatt».

Magnus E. Marsdal
Magnus E. Marsdal Vis mer

Jeg leser hvordan han først de siste par ukene, preget av kampen mot rasisme og diskriminering, har oppdaget i seg selv «kor mykje eg har lagt lokk på og kor mykje smerte alle orda og dei rasistiske handlingane eg er blitt utsett for har forma meg».

Jeg leser Erna Solbergs tidligere justisminister Per-Willy Amundsen kjefte på titusener av «demonstranter som roper ut mot en rasisme som ikke finnes i Norge».

Samtidig som jeg lærer hvordan Robert Nyheim-Jomisko har opplevd politiet Amundsen har vært øverste ansvarlige for. Robert var ni år første gang han ble lempet inn i en politibil fordi han og lillebroren gikk uten refleks.

«Jeg har blitt strippet ned til ingenting.

Jeg har blitt anklaget for å smugle narkotika.

Jeg har blitt anklaget for å ha falskt pass.

Jeg har blitt anklaget for å ha begått lovbrudd.

Jeg har blitt anklaget for å lyve til offentlige tjenestepersoner.

Jeg har blitt lagt på magen i snøen, midt på vinteren i Jacob Aalls gate på Majorstuen i Oslo. Politiet fjernet skoene mine for å se at jeg ikke hadde gjemt noe i dem. Klærne var gjennomvåte, forbipasserende stoppet og stirret. Alt politiet hadde å si var at jeg passet beskrivelsen til noen de lette etter.»

Jeg er ikke i posisjon til å skolere Per-Willy Amundsen om dette temaet. Men jeg vil si noe om den anti-anti-rasismen som han – og mange som ham – nå bedriver. Jeg vil si at den står i en lang og lite ærerik tradisjon.

Vi hadde en lang tradisjon for at de velstående i Norge, embetsmenn og storbønder og eiendomsmenn, belærte de fattige om at det ikke fantes noen utnyttelse av arbeidsfolket og at fattigdom var den fattiges egen skyld.

De rike nøyde seg altså ikke med å stå i en privilegert posisjon overfor de fattige. De ville også ha makten til å definere de fattiges erfaringer.

Den samme tradisjonen finner vi hos de konservative mennene som tålmodig forklarte kvinner at de slett ikke var undertrykte.

Det er ikke så vanskelig å forstå at disse spørsmålene kunne se helt ulike ut, alt etter som hvem man spurte: den rike eiendomsmannen eller den fattige arbeidsmannen, de stemmeberettigede mennene eller de hjemmeværende hustruene.

Det er ikke så vanskelig å forstå at spørsmålet om hvordan mannsdominansen opplevdes først og fremst måtte rettes til kvinnene. Det svaret de ga forandret samfunnet for alltid.

Det burde heller ikke være så vanskelig å forstå at det ikke først og fremst er den dominerende gruppen – hvite nordmenn – som bør besvare spørsmålet om hvordan rasisme og diskriminering arter seg i dagens samfunn.

Dette handler ikke om at Per-Willy Amundsen ikke har rett til sin mening. Det handler om Per-Willy Amundsens selvinnsikt når vår tidligere justisminister – og mange som ham – tror han er i en posisjon til å fortelle folk som Yngvar Andersen og Robert Nyheim-Jomisko hva slags rasisme som finnes og ikke finnes i Norge.

Dette er selvinnsikten til en direktør i lakksko som belærer en tømrer om hva som er slitsomt og ikke slitsomt arbeid. Dette er selvinnsikten til en blind mann som hevder han er byens beste bussjåfør.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!