Burde ikke vært utgitt

Tull fra det sjelelige roterommet

BOK: Av og til får jeg bøker i hendene som jeg ikke kan fatte at har blitt utgitt i det hele tatt. At de i tillegg blir oversatt til norsk, er dobbelt uforståelig.

Det kan være at Alex Garland fikk «I koma» antatt på navnet sitt, hvis det da ikke handler om å holde merkevaren varm, etter «Stranda» og den ikke fullt så opphaussede «Tesserakten».

Konkret språk

I dette lille forsøket på å skrive en grensefortelling er det et hundreogåtti graders sprik mellom hensikten Garland må ha hatt med historien, og måten historien leses på. Utgangspunktet er at en mann blir slått ned av bøller på T-banen, etter å ha stilt opp for en ung kvinne. Han havner i koma, våkner opp igjen, blir raskt bedre og drar hjem for å leve videre i våken tilstand; men skjønner etter hvert at det nok ikke er så enkelt som så. Han ligger egentlig i sykehussenga, og beveger seg utenfor seg selv.

Dystre trykk

Garland har fått med seg at for å beskrive en såpass esoterisk tilstand, må han skrive i et konkret og presiserende og fornuftspreget språk.

Men det gjør ikke «I koma» bedre. Det er ikke noe ved denne vandrende halvånden som vekker interesse, heller ikke det at han beveger seg omkring - til kjæresten, foreldre, eller tar seg en tur med en taxisjåfør - sier oss noe om fortelleren er levende, spøkelse eller død.

Det er valgt en synsvinkel, men utgangspunktet er så uklart at vi aldri får vite noe stort mer om hvem fortelleren er, og enda, mindre, hvor han er på vei.

Og i siste instans: Hvorfor historien er fortalt, eller hva poenget med en slutt som renner ut i et ingenting skal være.

Om det er meningen at ingenting har skjedd, finnes det ikke noe grunn til å la et forlag trykke den opplysningen over hundreogfemogfemti sider.

«I koma» er illustrert av Garlands far, med gammelmodige og dystre trykk. Heller ikke oversettelsen, av Inger Gjelsvik, virker å være på høyde. Det kan være at utgangspunktet er dårlig, men det er ikke noe godt tegn at den norske oversettelsen halter språklig og er umusikalsk. For eksempel virker ikke det å skrive «I sammenlikning» som noe gjennomtenkt idiom.

BLE BRÅKJENT: Alex Garland ble en verdenssuksess med boka «The Beach». Men oppfølgerboka holder ikke mål, mener vår anmelder. Foto: Ingun Mæhlum