Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kina og menneskerettigheter

Burde Kina få litt mer skryt?

Ikke alt er galt i Kina, men samfunnsmodellen deres bryter med helt fundamentale menneskerettigheter. Amnesty er ikke villig til å fire på disse, selv om landet har positive tall for sin fattigdomsbekjempelse.

PROBLEMET MED ROS: Problemet med å gi komplimenter til Kina, er at problemene dukker opp rundt neste sving, skriver innsenderen. Bilde av president Xi Jinping som kontrolleres for virussmitte. Foto: Pang Xinglei / AP / NTB Scanpix
PROBLEMET MED ROS: Problemet med å gi komplimenter til Kina, er at problemene dukker opp rundt neste sving, skriver innsenderen. Bilde av president Xi Jinping som kontrolleres for virussmitte. Foto: Pang Xinglei / AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Kina står midt i verdens søkelys om dagen, mye på grunn av koronaviruset. Samtidig finner vi situasjonen med en million internerte uigurer, masseovervåking og en stadig økende klappjakt på folk som bruker sin ytringsfrihet. I alle disse fire sakene har landet mottatt vesentlig kritikk, blant annet fra Amnesty.

Vi ser tydelig at kinesiske myndigheter føler et økt behov for å forsvare seg. Et eksempel er Kinas ambassadør til Norge, Yi Xianliang, som mente at kritikken mot håndteringen av demonstrantene i Hongkong var urettferdig. Et annet eksempel var da kinesiske myndigheter rykket ut mot Arsenals tyske midtbanestjerne, Mesut Øzil da han kritiserte deres håndtering av uigurene. Øzil, som er en populær skikkelse i landet, ble til og med fjernet fra flere dataspill.

Er det urettferdig at Kina får så mye kritikk? Burde de ikke få mer skryt for det de gjør bra?

La oss slå fast det åpenbare: Det er bra at kinesiske myndigheter har et sterkt fokus på fattigdom. Det er ingen grunn til å betvile at mange i Kina har kommet seg ut av den dypeste nøden i løpet av de siste tiåra, selv om det ikke finnes gode uavhengige tall på dette.

Problemet med å gi komplimenter til Kina, er at problemene dukker opp rundt neste sving. For kinesiske myndigheter benytter seg av en ovenfra ned-tilnærming og en systematisk undertrykkelse og informasjonskontroll.

Det er staten, eller rettere sagt Kommunistpartiet, som skal framstå som problemløseren og fikse ting. Man kan mene at det er hyggelig at partifunksjonærer drar på landsbygda for å fortelle bøndene hva de skal plante for å tjene penger. Men det hadde vært enda bedre hvis staten hadde lyttet til bøndene og tillatt at de kommer med kritiske innspill på deres metoder.

Det kinesiske systemet tillater ikke at sivilsamfunn, fri presse og rettsstaten deltar i problemløsninger og påpeker politiske feil. «Partiet har alltid rett» er selve premisset. Det er farlig og lite bærekraftig. På den måten er det heller ingen som kan si ifra om negative konsekvenser av det de gjør.

Kina bruker stadig mer politisk og økonomisk makt internasjonalt for å fremme sitt syn om at statene skal styres av regjeringer som det ikke skal være lov å kritisere. Kinas historiefortelling om sin suksess i kampen mot fattigdom, brukes til å bygge opp under argumentet for at det derfor også er den mest vellykkede statsformen.

At myndighetene har liten vilje til å lære av sine feil, viser historien om de kinesiske legene som tidlig varslet om koronaviruset. Istedenfor å lytte til dem og ta grep, ble de straffet – tilsynelatende fordi bekymring for en mulig epidemi ville undergrave folkets tro på at staten aldri gjør feil. Det samme opplevde legene som for tre tiår siden varslet om alvorlige feil i statens HIV/AIDS-politikk. De havnet i fengsel eller i eksil.

Menneskerettigheter som ytringsfrihet og rettsstatlige prinsipper, er viktige ikke bare for individet, men for hele samfunnet, fordi de sikrer at statlige feil kan påpekes og korrigeres. Ved å kneble kritikk, og til og med straffe advokater som forsvarer de som rammes av korrupsjon eller annen maktmisbruk, svekker man muligheten til å korrigere feil som forverrer fattigdom og marginalisering.

I januar 2019 ble menneskerettighetsforkjemperen Liu Feiyue dømt til fem års fengsel i Hubei. Da hadde han allerede sittet i varetekt i over to år. Han hadde publisert en webside for å dokumentere lokalsamfunn som hadde blitt fordrevet fra sitt land og frarøvet sitt livsgrunnlag gjennom tvangsutkastelser, og for å hjelpe de berørte med å klage til sentrale myndigheter. Han ble dømt for å ha «oppfordret til å undergrave statsmakten».

Ikke alt er galt i Kina, men samfunnsmodellen de representerer, bryter med helt fundamentale menneskerettigheter. Amnesty er ikke villig til å fire på disse, fordi landet har positive tall for sin fattigdomsbekjempelse.

Hele Norges coronakart