«Vi faller aldri to ganger i den samme avgrunnen. Men vi faller alltid på den samme måten», fastslår den franske filmskaperen Éric Vuillard i den litterære satiren «Dagsordenen». Der viser han hvordan Nazi-Tysklands løgnaktige og vulgære ledere ble hjulpet fram av pengegriske kapitalister og et feigt og servilt Europa. Den knappe Concourt-vinnende essayistiske fortellingen har skremmende paralleller til i dag.

20. februar 1933 samles de tjuefire mektigste tyske industrilederne i et møte med Hermann Göring og Adolf Hitler. Der blir de lovet at med nasjonalsosialismen vil det bli slutt på brysomme fagforeninger og svake demokratiske regimer. De gamle industrilederne nikker andektig og bifallende. De legger millioner av mark på bordet. Det viser seg å være en god investering. De tjener formuer på krigen, ikke minst på grunn av billig arbeidskraft hentet fra konsentrasjonsleirene. Etter krigen mottar følere av dem den tyske Forbundsrepublikkens fortjenestemedalje.

Regnemaskiner fra helvete

«Disse regnemaskinene fra helvetes porter» er ikke forhistoriske monstre, minner Vuillard om. Han ramser opp bedriftene bak mennene som møttes i 1933; BMW, Siemens, Opel, Krupp. «De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre, klokkeradioene våre, husforsikringen vår, batteriet i armbåndsuret vårt. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres».