Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Éric Vuillard - «Dagsordenen»

Burde skremme vettet av oss

Goncourt-vinnende essay om Nazi-Tysklands framvekst med uhyggelige paralleller til i dag.

SKREMMENDE: Éric Vuillard viser hvordan hvordan Nazi-Tysklands ledere ble hjulpet fram av forretningsfolk. Foto: Solum Bokvennen
SKREMMENDE: Éric Vuillard viser hvordan hvordan Nazi-Tysklands ledere ble hjulpet fram av forretningsfolk. Foto: Solum Bokvennen Vis mer

«Vi faller aldri to ganger i den samme avgrunnen. Men vi faller alltid på den samme måten», fastslår den franske filmskaperen Éric Vuillard i den litterære satiren «Dagsordenen». Der viser han hvordan Nazi-Tysklands løgnaktige og vulgære ledere ble hjulpet fram av pengegriske kapitalister og et feigt og servilt Europa. Den knappe Concourt-vinnende essayistiske fortellingen har skremmende paralleller til i dag.

20. februar 1933 samles de tjuefire mektigste tyske industrilederne i et møte med Hermann Göring og Adolf Hitler. Der blir de lovet at med nasjonalsosialismen vil det bli slutt på brysomme fagforeninger og svake demokratiske regimer. De gamle industrilederne nikker andektig og bifallende. De legger millioner av mark på bordet. Det viser seg å være en god investering. De tjener formuer på krigen, ikke minst på grunn av billig arbeidskraft hentet fra konsentrasjonsleirene. Etter krigen mottar følere av dem den tyske Forbundsrepublikkens fortjenestemedalje.

Regnemaskiner fra helvete

«Dagsordenen»

Éric Vuillard

6 1 6
«Burde skremme vettet av oss.»
Se alle anmeldelser

«Disse regnemaskinene fra helvetes porter» er ikke forhistoriske monstre, minner Vuillard om. Han ramser opp bedriftene bak mennene som møttes i 1933; BMW, Siemens, Opel, Krupp. «De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre, klokkeradioene våre, husforsikringen vår, batteriet i armbåndsuret vårt. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres».

Den knappe fortellingen er delt opp i kapittelvise satiriske gjenfortellinger av historiske fakta, der Vuillard bruker de mest infame billedrike karakteristikker, som med noen unntak er godt ivaretatt av oversetteren. Som i fortellingen om den sneversynte og arrogante lord Halifax´ møte med Göring. I likhet med industriherrene kan heller ikke Halifax ha vært uvitende om nazistenes brutalitet: Brannen i Riksdagen i 1933, åpningen av Dachau samme år, steriliseringen av psykisk syke, loven til beskyttelse for tysk blod og tysk ære og listene over rasemessige kjennetegn i 1935. Halifax gir blanke, og går på jakt med den brautende og svulstige Göring ikledd en av sine mange fantasifulle uniformer. Han overser glatt den sykelige selvopptattheten bak «den deigaktige, oppsvulmede masken».

Servil høflighet overfor vulgære bøller

Ingen kan unngå å se de åpenbare parallellene til dagens feige og høflige servilitet overfor tilstandene i Det hvite hus. Dette er da også Vuillards hensikt. Denne samme høflige servilitet som lammer Chamberlain den 12. Mars 1938. Da holder han avskjedslunsj for den tyske ambassadør Ribbentrop. Under lunsjen mottar Chamberlain et telegram om at tyskerne har gått inn i Østerrike. Han lytter likevel høflig til en slu Ribbentrop som haler ut tiden med søvndyssende enetaler om gode viner. Vuillard gir også en nådeløs beskrivelse av annekteringen av Østerrike, som kunne skje takket være en livredd udugelig østerriksk ledelse og Nazi-Tysklands bøllete propagandaapparat.

«Alt er bare skittent spill og bedrag, en brutal trussel, en repetitiv og vulgær propaganda» fastslår Vuillards i dette uhyggelig velskrevne langessayet, som egentlig burde skremme vettet av oss.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media