Burkafobi

Den nye boka til Hege Storhaug er klargjørende.

Hege Storhaug har, bokstavelig talt, burkafobi. Den nye boka hennes «Tilslørt. Avslørt.», som lanseres mandag, begynner hjemme i Storhaugs leilighet der hun gjør seg klar til å gå ut i Oslos gater ikledd burka. Hun skal vise oss hvor upraktisk, ubehagelig og kontroversielt dette plagget er, men bare synet av burkaen utløser en voldsom angstreaksjon. Hun har vært nervøs og redd i dagevis allerede, og nå som hun straks skal gjennomføre eksperimentet blir det åpenbart for mye for henne. «I to timer har jeg prøvd å få kontroll over den indre uroen. Helt nytteløst.» Til tross for at en venninne er der og forsøker å trøste henne, til tross for at hun prøver å «tvinge litt rasjonalitet på banen». Men til slutt overvinner hun fobien og våger seg ut på en lørdagstur der et av de dramatiske høydepunktene er at hun søler på sløret når hun prøver å spise eplekake med krem.

I fjor fikk Hege Storhaug sitt gjennombrudd i den norske offentligheten med boka «Men størst av alt er friheten». Hun fikk en femmer i VG og vant Sørlandets bokpris. Hun fylte alle kanaler med sitt budskap om at islamismen er i ferd med å erobre Europa.

I «Tilslørt. Avslørt.» fortsetter hun sitt korstog, denne gang med fokus på det muslimske sløret. Foruten det merkelige lille burkastuntet og en (selektiv) gjennomgang av debatten om slør i Europa, er den nye boka først og fremst en repetisjon av den forrige – store deler er bare klipp og lim. Likevel er den klargjørende: Her framkommer Storhaugs islamofobi med enda større tydelighet enn før. Irrasjonell frykt for burka er en ting, irrasjonell frykt for islam er langt verre.

I Storhaugs hode står Norge overfor en eksplosiv økning i bruken av hijab, styrt og iscenesatt av fascistiske islamister med terrortilknytning. Hvis vi i «vår naivisme» tillater muslimske jenter å gå fritt rundt med dette hodeplagget, vil det føre til intet mindre enn en undergraving av menneskerettighetene, likestillingen og demokratiet.

Det er svært mange innfallsvinkler til å angripe Storhaugs paranoide vrangforestilling. Men den sentrale feilen hun gjør er den sedvanlige: Hun evner ikke, eller ønsker ikke, å skille mellom fredelig religionsutøvelse og militant islamisme. Hun hevder at hun forstår forskjellen, men velger likevel kategorisk å tolke bruk av det muslimske hodeplagget som støtte til de mest totalitære og reaksjonære strømningene i islam. Jentene med hijab kunne like gjerne gått med store plakater der det står «nei til menneskerettigheter» og «avvikle demokratiet basert på forkastelige frihetsverdier», skriver Storhaug. Det er en like absurd og virkelighetsfjern påstand som å mene at alle som går med sølvkors i kjede rundt halsen støtter Børre Knudsen.

Storhaug framstiller seg selv som minoritetskvinnenes beste venn, men hun nekter å høre på hva de selv sier. Med hatefull forakt avskriver hun muslimske jenters egne beretninger om at de går med slør av fritt valg, fordi de vil følge sin religion, fordi de synes det er fint, fordi de vil markere sin identitet. Ånei, den må du lenger ut på landet med jenta mi, sier Storhaug – enten er du styrt av en slu imam, eller så er du ute etter å undergrave demokratiet. Det spiller ingen rolle for Storhaug at studie på studie, både fra Norge og Europa, viser at bruken av hijab ikke handler om tvang og støtte til bin Laden – forskning og undersøkelser som ikke støtter hennes syn blir bare glatt oversett eller avvist som tåkeleggende naivisme. Det er dypt problematisk at en så useriøs aktør har fått så stor innflytelse over debatten.

Burkafobi