Anmeldelse: Witold Gombrowicz - «Kosmos»

Burlesk og skrudd kultroman

Den norske Gombrowicz-renessansen fortsetter.

KULTFORFATTER: I 2013 ble Witold Gombrowicz dagbøker omsider utgitt på norsk. To år seinere kom romanen «Trans-Atlantyk». Nå er turen kommet til «Kosmos». Alt er strålende oversatt av Agnes Banach. Foto: Flamme Forlag
KULTFORFATTER: I 2013 ble Witold Gombrowicz dagbøker omsider utgitt på norsk. To år seinere kom romanen «Trans-Atlantyk». Nå er turen kommet til «Kosmos». Alt er strålende oversatt av Agnes Banach. Foto: Flamme ForlagVis mer

Den polske dikteren Witold Gombrowicz (1904-1969) ble tidlig utgitt på norsk. Fra 1966 til 1969 kom i tur og orden «Kosmos», «Forførelsen» og «Ferdydurke» ut på Gyldendal.

De ble ikke akkurat bestselgere. Gombrovicz ble likevel kjent i litterære kretser. En av hans store beundrere var den fremadstormende Dag Solstad. I 1968 skrev han en introduksjon til Gombrovicz i Vinduet som fikk tittelen «Nødvendigheten av å leve inautentisk».

Preget av avstand

Denne artikkelen rommet på mange måter Solstads poetikk og ble ivrig lest og trykt opp i diverse sammenhenger. Det handlet om menneskets forhold til sin «måte å være på», som i Gombrovicz’ univers er preget av avstand. «Vår eneste mulighet til å leve et etter omstendighetene menneskeverdig liv ligger i å opprettholde en distanse til måten vi opptrer på,» skrev Solstad.

Dette er utvilsomt en konklusjon som kaster et lys framover i Solstads forfatterskap. Hvem var så denne Gombrowicz? Han vokste opp i et overklassehjem i Warzawa, der han studerte og ble en del av byens kulturmiljø. Rett før Polen ble invadert av Hitler i 1939 reiste han med et passasjerskip til Argentina, de han ble i 25 år.

Friskere språk

Der skrev han sine seinere så berømte dagbøker, som seinere ble utgitt i flere bind. Han vendte tilbake til Europa midt på 1960-tallet og bosatte seg i Paris. Ryktene om hans betydning som forfatter hadde så vidt begynt å bre seg da han døde i 1969.

«Kosmos» var den siste romanen Gombrovicz ga ut. Den kom ut i 1967 og ble oversatt til norsk samme år, av Martin Nag. Nå har Agnes Banach gjort jobben på ny. Når man leser begge parallelt, virker Banach sikrere og friskere, uten forkleinelse for den godeste Nag, som utvilsomt har gjort så godt han kan for drøyt femti år siden.

Svart latter

Boka er som et møte mellom Kafka og Helan og Halvan. To karer drar ut på landet ved Zakopane og leier et rom hos en familie. Snart er det som om omgivelsene trenger seg inn på dem. Landskapet blir ødslig og nifst, merkelige hendelser utløser en følelse av paranoia. De ytre omstendighetene blir som et speil av en sjelelig forstyrrelse. Stillheten på landet er ikke tegn på en idyll, men på et uhyggelig fravær.

Boka er morsom, men ikke munter. Den er fylt med en skrudd, absurd opplevelse av tilværelsen, formidlet gjennom et språk som gnistrer og spraker og dialoger som understreker den snåle stemningen.

Solstad hevder mot slutten av sin artikkel at han har lært to ting av Gombrowicz. Den ene handler om å erstatte begrepet frihet med frigjøring. Som han skriver: «Å snakke om frigjøring i stedet for frihet er noe som passer for en som ut fra dypet av seg selv har innsett at han er ufri.»

.