Burlesk satire

Den som har vært vitne til dagens nyrike russere gå om bord i flyet Roma{ndash}Moskva, vil lett kunne få en følelse av at det kanskje ikke er så mye lettere å være forfatter enn brunbjørn i dagens Russland.

Nikolaj Dezjnev (f. 1946) er en av dem, og nå foreligger hans roman «En konsertfremførelse» på norsk, et eksempel på at den nye russiske litteraturen både er vital og, i sin burleske, samfunnskritiske satire, fremdeles svært opptatt av både sovjetregimets absurde terror og den meningsløse gråheten og fattigdommen den nye friheten har betydd for så mange.

Lidelsen

I «En konsertfremførelse» handler det om det ondes kamp mot det gode, intet mindre, både i gårsdagens og dagens Russland. Hvorfor denne evige russiske lidelsen? Hva er det med dette folket? Men Dezjnevs misjon er først og fremst å kretse inn kjærlighetens muligheter, omgitt som den er av smålighet, feighet, angiveri og beregnende ondskap, både i menneskets tredimensjonale verden og i det hinsidige.

Han tar i bruk et arsenal av litterære virkemidler. Med utgangspunkt i et lite persongalleri beveger han seg fritt i tid og rom, for her handler det både om husvetter, gjenferd og en rekke inkarnasjoner. Bokas altvitende forteller fører med russisk omstendelighet leseren innom noen av de århundrene som har skilt seg ut med sin grusomhet, med stor vekt på vårt eget.

For et par år siden forelå Victor Pelevins roman «Omon Ra» på norsk. Pelevin tilhører generasjonen etter Dezjnev, og er et av den nye russiske litteraturens vidunderbarn. Jeg husker imidlertid at hans like burleske satire ga meg det samme inntrykket som Dezjnev gir: Åpne dører blir sparket inn, riktignok så flisene fyker, men det blir likevel noe selvfølgelig, nærmest salongfähig ved det hele. Å sammenlikne Stalin med Mørkets fyrste eller inkvisisjonens menn er treffende, likevel litt forterpet. Innimellom krydrer han dessuten fortellingen med en ganske ram kritikk av russisk intelligentsia.



Leken


Å avfeie Dezjnev med at hans samfunnskritikk mangler brodd, vil likevel bli å lese ham svært vrangt. Han skriver i forlengelsen av de russiske realistene fra forrige århundre, han vektlegger råskapen, nedrigheten, fattigdommen, den tapte storheten som en vesentlig del av menneskenes liv og virkelighet. Men han er samtidig en leken og underfundig forfatter som tar seg absolutt alle friheter og flørter med en rekke litterære sjangrer og dens sjargonger. Tempoet er høyt og svingene krappe. Leseren kan aldri være sikker på om det er gulvet eller taket han har under seg, men han fortsetter å lese.
Den svært så dystre tematikken står i kontrast til hans flirende fortellerposisjon og både vittige og underholdende stil. Og etter denne ville reisen i tid og rom ender romanen i uforbeholden hyllest til kjærligheten og menneskelivets enkle og jordbundne klamring til livet, en dyrekjøpt erfaring.