Burma holder pusten

Folk holder pusten i Burma i disse dager. Militærjuntaen har ytterligere strammet grepet om Aung San Suu Kyi. Sterk kritikk fra resten av verden ser ikke ut til å påvirke styresmaktene i Burma. Mange venter at noe skal skje. Ingen vet hva. 8. august er det tiårsjubileum for klimaks i de siste tiårenes konfrontasjon mellom regime og folk. 8.8.88 skjøt hæren inn i folkemassene i hovedstaden Rangoon og drepte minst tusen mennesker.

Militærjuntaen leker katt og mus med opposisjonens og folkets ubestridte leder Aung San Suu Kyi. I slutten av mai fikk hun plutselig og uventet lov til å feire åtteårsjubileet for NLDs (National League for Democracy) knusende valgseier i 1990, da de vant over 80% av mandatene i en nasjonalforsamling som hæren seinere hindret at fikk møte. Mange hundre partivenner samlet seg på hennes eiendom i Rangoon. Også Norges ambassadør var til stede. Aung San Suu Kyi svarte på juntaens «vennskapelige» gest med en forsonlig tale.

For en drøy måned siden utfordret hun makthaverne ved å kjøre noen mil nordover fra Rangoon for å delta på et partimøte. Bilen ble stoppet. Aung San Suu Kyi satt i timevis i den steikende heten før en hæravdeling kom til og snudde bilen hennes. Omtrent samtidig arresterte juntaen flere av de valgte parlamentsmedlemmene fra NLD. Slik viser militæret et dobbelt ansikt. Få vet om dette skyldes en klar plan fra regjeringas side eller indre splittelse blant makthaverne. Ingen utlendinger har kontakter på høyt nivå i det burmesiske diktaturet.

Burma er tallmagiens land. Den mangeårige diktator Ne Win konsulterte ofte astrologer og la stor vekt på tallenes symbolske verdi. Mange av hans viktigste politiske beslutninger ble kunngjort på dager som er delelige med ni. Burma er antakelig også eneste land i verden der det, av samme grunn, finnes 45- og 90-sedler, i valutaen kyat. På samme måte har 8.8.88 en særlig aura.

Det som skulle bli den største folkelige revolusjon i Burmas moderne historie begynte som en banal krangel mellom studenter og lokale ungdommer i utkanten av Rangoon. De var uenige om hvilken musikk de skulle spille på kassettspilleren i et av Burmas utallige tehus, der folk samles for å nyte nasjonaldrikken, søt og melkefylt te, i indisk stil. Tehuset hadde jordgolv og enkle bord. På veggene hang burmesiske filmstjerner og buddhistiske kalendere. Studentene ønsket en slags burmesisk Bob Dylan, mens de lokale ungdommene sto på søtladne kjærlighetssanger. Ungdommene var fulle. Krangelen ble voldelig. En av studentene fikk alvorlige hodeskader. Politiet kom til og arresterte de skyldige.

Dagen etter gikk det politikk i saken. Ungdommen som hadde slått studentene i hodet med en stol, ble sluppet fri av politiet. Det viste seg at faren hans var lokal politiker. Hundrevis av rasende studenter væpnet med steiner marsjerte gjennom gatene og krevde rettferdighet, men ble møtt av opprørspoliti som skjøt og drepte noen få studenter. Derfra rullet snøballen raskt. Stadig flere studenter krevde at drapene skulle etterforskes og at media skulle rapportere det som hendte. Studentene ble etter hvert dristigere, trass i at de ble møtt med tiltakende vold fra regimets side og mange ble drept. Etter hvert sluttet byens befolkning seg til studentene. Det så ut som regimet vaklet.

I juli gikk Burmas sterke mann gjennom førti år - Ne Win - av, men beholdt på asiatisk vis makta bak kulissene. Folk ble modigere. BBC brakte daglige nyheter på burmesisk til befolkningen. For første gang snakket mange åpent på radioen, til og med offiserer luftet sin misnøye. Virkningen var magnetisk i en befolkning hvor folk hadde tidd stille i mange tiår. Studentaktivistene brukte BBC og flygeblad til å gire opp mot den kunngjorte generalstreiken - 8.8.88.

Denne dagen marsjerte hundretusener gjennom gatene under bilder av nasjonalhelten Aung San, mens de ropte: - Vi vil ha fullt demokrati, det er det vi ønsker! Soldater sto og så på, nervøse, men uten å provosere. Stemningen var karnevalsliknende. - Vi trodde nesten vi hadde vunnet og at regjeringen hadde gitt opp, forteller en som var til stede. Mange hadde allerede gått hjem, da regimet viste sitt sanne ansikt. Rundt midnatt kjørte lastebilkolonner med soldater opp i sentrum av Rangoon, på byens Karl Johan. Demonstrantene sang nasjonalsangen, mens soldatene avfyrte ladning på ladning, rett inn i folkemassene.

Knapt i noe land har studentene spilt en så viktig rolle som i Burma. Både under kampen mot kolonimakten England og under opptøyene mot Ne Wins diktatur i 1962 og 1974 var det studenter som gikk i spissen. På nesten hele 90-tallet har universitetene vært stengt, av frykt for uro. Nå i 1988 hadde studentene mer enn noensinne resten av befolkningen med seg. Mot dem sto bare hæren. Alle andre samfunnsinstitusjoner var i full oppløsning.

Også hærens stilling er unik i Burma. Etter uavhengigheten i 1948 truet landet med å gå i oppløsning. Etniske grupper, kinesisk støttede kommunister og opiumsfinansierte guomindang-tropper hjulpet av CIA kontrollerte ulike regioner. Det var i kampen mot opprørerne at hæren ble sterk. Etter hvert ble den så sterk at den slukte resten av samfunnet.

Hæren holdt seg også intakt gjennom krisen i 1988. Utenlandske observatører var overrasket over at det store flertallet av soldatene aldri nølte med å skyte inn i folkemengdene, selv ikke på barn. Forklaringen ligger trolig i at offiserene var livredde for sine privilegier, mens lavt utdannede og autoritetstro soldater fra landsbygda var fortalt at kommunister hadde tatt makta i hovedstaden. I dag er Burma verdens mest reindyrkete militærdiktatur. Offiserer driver banker og hoteller. De styrer departementene og rår i regionene. Den eneste ideologi er militarisme.

I august 88 trådte en ny skikkelse inn på Burmas politiske arena. Aung San Suu Kyi var kommet til landet i april fordi moren var alvorlig sjuk. I nesten tretti år hadde hun bodd utenlands, mest sammen med sin engelske mann i Oxford. Hun hadde bevart sin kjærlighet til Burma og besøkt landet regelmessig. Framfor alt hadde hun navnet over alle navn. Da hun talte til en halv million mennesker utenfor nasjonalhelligdommen Shwe Dagon, syntes alle at hun liknet på sin far, frigjøringshelten Aung San. Hun vektla selv at hun tok over der han slapp da han ble myrdet i 1947: - Kampen mot diktaturet er den andre fasen i Burmas kamp for uavhengighet, sa Aung San Suu Kyi. Over natta var den beskjedne engelske husmora blitt symbolet på opp mot femti millioner menneskers kamp. I dag omtales hun bare som «the Lady» eller «henne». Folk senker stemmer, men har glød i øynene, ofte tårer.

I september 1988 gjorde militæret kupp. Perioden med daglige demonstrasjoner var over. Det ble heller ikke skutt vilkårlig inn i folkemassene. Nå ble plyndring og lovløshet, som ofte hadde vært organisert nettopp av militæret selv, brukt som påskudd for systematisk undertrykking av opposisjonen. Frie valg ble riktignok avholdt i mai 1990 fordi regimet trodde stemmene ville fordele seg på utallige partier. Men da Aung San Suu Kyi vant sin jordskjelvseier, fikk hun aldri tiltre. I stedet ventet husarrest. Hennes viktigste støttespiller, den gamle forsvarsministeren U Tin U, og mange andre ble fengslet.

Ved tiårsjubileet for 8.8.88 er opposisjonen i Burma både sterk og svak. Sterk fordi Aung San Suu Kyi vil vinne en knusende seier i ethvert fritt valg. Hennes popularitet er urokket. Svak fordi mange opposisjonelle er fengslet, andre i eksil. Frykten hersker i en grad som gjør at ingen vet om noe vil skje ved jubileet. Forskjellen fra 1988 er nettopp det som skjedde det året. Ingen er nå i tvil om at militærjuntaen er villig til å bruke alle midler for å holde seg ved makta. Men folkelige opprør lar seg aldri forutsi.

Aung San Suu Kyi utfordrer regelmessig juntaen til dialog. Det samme gjør Burmas nærmeste samarbeidspartnere i Asia. I dag er landet håpløst akterutseilt økonomisk i forhold til naboland som Thailand og Kina. Burma er Øst-Asias «svarteste får» når det gjelder menneskerettigheter. Men frykten hersker både blant folket og i juntaen. Mennesker flest frykter fengsling og tortur, tap av jobb og skoleplass. Regimet frykter at den minste lille åpning vil bli slutten på deres privilegier. Aung San Suu Kyi har gang på gang sagt at det ikke er juntaen, men frykten det er viktigst å bekjempe. Derfor har hun kalt sitt mest kjente skrift nettopp: Frihet fra frykt.