Burma: Ny flyktningstrøm

Den lille stillehavsøya Guam, der USA har militærbase, har opplevd en bølge av asylsøkere fra Burma. Men de er bare en liten del av alle som forsøker å flykte fra landet.

En liten øy i det nordøstlige Stillehavet er blitt en inngangsport til USA for burmesere som søker seg vekk fra hjemlandet.

Guam er vanligvis bedre kjent som base for det amerikanske militæret, men i løpet av 2000 har øya opplevd en bølge av asylsøkere fra Burma. Mer enn 160 burmesere har hittil søkt politisk asyl i USA etter å ha kommet seg til landet via Guam.

Innvandringen tok til etter at Guam opphevet visumplikten for burmesere og opplysningen spredte seg i Burma. En asylsøker forteller at han hørte om Guam som turistmål på TV. Han dro til Guam via Bangkok, etter å ha betalt 500000 kyat (ca. 14000 kroner) til mellommenn. Dette er en høy sum i Burma, der minstelønn for offentlig ansatte ligger på rundt 3000 kyat.

Flesteparten av asylsøkerne tilhører to av Burmas etniske minoriteter, chin- og kachin-folkene. De lever i Nordvest- og Nord-Burma, mot grensen til India og Kina. Anslag over hvor mange burmesere som befinner seg på Guam, varierer. En asylsøker anslår antallet personer til rundt 700. Flertallet av disse er chin, mens rundt 70- 80 personer er kachin.

Innvandringen har skapt hodebry for lokale myndigheter. Visafritak for kortere opphold har vært en viktig del av satsingen på å trekke flere turister til øya, og politikken har hittil vært vellykket. Guam har tradisjonelt mottatt størsteparten av sine inntekter fra føderale og militære kilder, men militær nedbemanning har skapt et behov for mer varierte inntekter, og turisme er i ferd med å bli særskilt viktig. Nå frykter man at visaprogrammet skal undergraves.

I oktober tok demokraten Robert Underwood, som representerer Guam i Kongressen, til orde for at Burma skulle fjernes fra listen over visumfrie land. Burma ble deretter suspendert fra listen av amerikanske immigrasjonsmyndigheter, og prosessen med permanent å utelukke landet fra visumprogrammet tok til. Et endelig vedtak er ventet etter 2- 3 måneder.

De burmesiske asylsøkerne flykter fra en tilsynelatende håpløs situasjon i hjemlandet, med stor politisk og økonomisk ustabilitet, grove brudd på menneskerettighetene og diskriminering av minoritetsgrupper. Mange tusener har allerede forlatt Burma som følge av militærregimets hardhendte fremferd.

Det er umulig å tallfeste hvor mange burmesere som i dag er på flukt. Den frivillige organisasjonen Burma Border Consortium, med base i Thailand, anslår at det innad i Burma befinner seg mer enn 600000 internt fordrevne flyktninger. Rundt en million burmesere lever i Thailand, i flyktningleirer, som økonomiske migranter eller som politiske aktivister. I tillegg har titusener flyktet til India, Kina, Malaysia og andre land. Men mange føler seg ikke lenger trygge i nabolandene, etter at flyktninger ved flere anledninger er blitt tvunget tilbake over grensen i India og i Thailand.

Det er flere årsaker til at folk flykter. Mange flykter etter kamper og krigføring i grenseområdene der mange av Burmas etniske minoriteter bor. Men flyktningstrømmene skyldes også tvangsflyttingen av befolkningen i enkelte områder, enten for militære formål eller i forbindelse med byggeprosjekter.

Det vanlige mønsteret ved slike tvangsflyttinger er at lokalbefolkningen får beskjed om å flytte i løpet av få dager og ta med seg det de eier. Deretter blir landsbyene brent ned eller minelagt, og alle som oppdages i området etter at flytteordren er gitt, kan skytes. Ofte får landsbyboerne ikke reise tilbake for å hente flere eiendeler eller dyrke rismarkene. I enkelte tilfeller blir de flyttet til nye leirer, der de utgjør lett tilgjengelig arbeidskraft for militæret - enten det dreier seg om utbygging eller om å følge soldatene i felten for å bære forsyninger eller gå foran troppene som levende minesveipere.

Tre delstater i det østlige Burma er hardest rammet av overgrep som følge av borgerkrigen - Shan-staten, Karen-staten og Karenni-staten. Men store folkeflyttinger har også funnet sted i det vestlige Burma og rundt hovedstaden Rangoon.

Chin- og Kachin-staten har hittil unnsluppet de verste overgrepene. Men også her meldes det om brudd på menneskerettene. I Chin-staten dreier det seg først og fremst om brudd på religionsfriheten. Mange chin og kachin er kristne, mens flertallet i Burma forøvrig er buddhister. Det fortelles om tvangskonverteringer, arrestasjoner av geistlige og ødeleggelser av kors, bibler og andre religiøse symboler.

Situasjonen i Kachin-staten er lite kjent. Store deler av denne delstaten var lenge kontrollert av en av Burmas største geriljahærer, Kachin Independence Organisation (KIO), som den gangen var en sentral medspiller i opposisjon til myndighetene. En våpenhvile som ble inngått mellom KIO og myndighetene i 1994, var hendelsen som fikk Burmas væpnede motstandsbevegelse til å rakne. I løpet av de siste seks årene har det burmesiske militære nærværet i Kachin-staten økt kraftig. Lokale kilder melder om økende folkelig misnøye på grunn av overgrep og KIOs passivitet.

I 1996 begynte regjeringshæren en massiv forflytning av lokalbefolkningen i Shan- og Karenni-staten. Hittil er rundt 320000- 330000 mennesker blitt tvunget til å flytte i disse to delstatene, viser tall fra Amnesty International. I Karenni-staten er 8- 12 prosent av lokalbefolkningen blitt flyttet. Målet er å kutte alle muligheter for kontakt mellom sivilbefolkningen og geriljagrupper i de to delstatene.

Men det er også blitt spekulert på om tvangsflyttingen har sammenheng med et større damprosjekt som regjeringen ønsker å sette i gang i sørlige deler av Shan-staten. Tasang-dammen skal bygges over Salween-elven, som utgjør grensen mellom Thailand og Burma, takket være thailandsk, tysk og japansk bistand. Flesteparten av folkeflyttingene i Shan-staten har funnet sted i åtte kommuner. Dette er det samme området som vil legges under vann når Tasang-dammen står ferdig.

Assimilasjon har vært et sentralt mål for burmesisk politikk overfor landets ulike etniske grupper etter uavhengigheten i 1948. Men siden militæret kom til makten for første gang i 1962, har politikken blitt kraftig forverret, og enkelte mener dagens overgrep er jevnbyrdige med et folkemord.

I Karen-staten startet det burmesiske militæret i 1997 en kampanje for å utslette alle fjellandsbyer i to nordlige distrikter, ifølge Karen Human Rights Group i Thailand. Det dreier seg om områder der regjeringshæren har hatt store vansker med å utøve kontroll, og der karen-geriljaen fortsatt er aktiv. Mange landsbyer er brent ned, og i flere tilfeller er sivile blitt skutt og drept av soldater på patrulje.

Flere massakrer på sivile utført av militæret har også funnet sted i Shan-staten. Ifølge Shan Human Rights Foundation i Thailand fant fire massakrer sted i Kunhing-kommunen i den sørlige Shan-staten mellom januar og mai 2000, med til sammen et hundretall døde. I september meldte Shan State Joint Action Committee (SSJAC) om ytterligere to massakrer i Kunhing i mai med tilsammen 83 drepte. SSJAC advarte samtidig mot det de mener er et folkemord. Selv om det er vanskelig å få disse hendelsene bekreftet av uavhengige kilder, er SSJACs advarsel bekymringsfull. SSJAC er en paraplyorganisasjon for det eneste shan-politiske partiet som fortsatt er lovlig i Burma, og flere shan-væpnede grupper som i dag har våpenhvile med myndighetene. Organisasjonen er avhengig av en fredelig sameksistens med militæret, og kan nødig risikere å provosere myndighetene.

Overgrepene mot Burmas etniske minoriteter har pågått i flere tiår, og store flyktningstrømmer har vært et av de mest fremtredende uttrykkene for denne situasjonen. De siste månedene har kamper igjen blusset opp mellom karen-geriljaen og den burmesiske regjeringshæren, og ført til nye strømmer av flyktninger til Thailand. Kampene er del av en årlig militæroffensiv som starter når den tørre årstiden tar til i oktober, og som varer frem til regntiden i mai. Uten omfattende politiske reformer i Burma er det lite sannsynlig at dette mønsteret vil endre seg.