Burmas tapte generasjon

Burma er blitt et land der de fleste samfunnsstrukturene er i ferd med å gå i oppløsning.

I nærmere tolv år har den politiske situasjonen i Burma vært fastlåst i en konflikt mellom den regjerende militærjuntaen og demokratibevegelsen. Den sosiale og økonomiske utviklingen står i stampe, og Burma er blitt et land der de fleste samfunnstrukturer er i ferd med å gå i oppløsning. Studentene har vært blant bevegelsens mest slagkraftige støttespillere, og utdanningssystemet i særdeleshet er blitt et offer for militærets ønske om kontroll. For eksilbevegelsen er spørsmålet om gjenåpning av universitetene et viktig krav, og en internasjonal kampanje for å legge ytterligere press på regimet er nå på trappene. # Militæret hevder på sin side at de satser på utdanning. Ifølge generalløytnant Khin Nyunt, leder for regjeringens utdanningskomité og en av regimets mektigste menn, er nærmere 5000 nye skoler blitt bygget siden den nåværende juntaen kom til makten i 1988, mens antallet universiteter er økt fra 38 til 62 i samme periode. Kaster man et kritisk blikk på denne statistikken, avtegner det seg et annet bilde, der myndighetene konsekvent har prioritert tiltak som sikrer regimets overlevelse på bekostning av en forsvarlig forvaltning av landets menneskelige ressurser.

Kun et fåtall studenter har gått ut av Burmas universiteter og høyskoler de siste 3 årene, og landet har ikke utdannet en eneste fullverdig jurist på 12 år. I 1998 ble universitetseksamener avholdt for første gang på 2 år, uten at et undervisningstilbud var blitt organisert på forhånd. Mer enn 400000 studenter, som har klart den årlige opptakseksamenen til universitetet siden 1996, står nå i kø for å motta en studieplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Universitetene og høyskolene har tilsammen vært åpne i mindre enn 3 år siden demokratiopprøret fant sted i 1988. Studenter som avsluttet videregående skole det året, begynte først på universitetet i 1994. Fordi Burmas studenter spiller en sentral politisk rolle, og gjerne har stått i første rekke i viktige samfunnsbevegelser i landets moderne historie, har det vært en en vanlig strategi for myndighetene å stenge av høyere læresteder ved tegn til uro i studentmassen. Virkemidlet har vært brukt av skiftende regjeringer siden militæret første gangen tok makten i 1962.

Viktige krav blant studentene det siste tiåret har vært gjenåpning av universitetene og opprettelse av en studentunion. Alle studentorganisasjoner har vært forbudt siden 1962, og formannen i Burmas illegale studentunion, Min Ko Naing, soner nå en dom på 15 år for sin ledende rolle i demokratibevegelsen i 1988. Siste gang større studentdemonstrasjoner fant sted var sommeren 1998, og flere ledende aktivister ble i fjor dømt til mellom 7 og 52 års fengsel. En student som har skrevet studentbevegelsens historie, ble i 1998 dømt til 15 års fengsel, mens hans medarbeidere fikk dommer på mellom 7 og 10 år.

Undervisningen er blitt opprettholdt på noen få kurs siden 1996. Det året ble de fleste høyere læresteder i landet stengt etter at større demonstrasjoner var brutt ut blant studentene i hovedstaden Rangoon. I desember i fjor begynte myndighetene så å gjenåpne enkelte klasser ved landets universiteter og høyskoler, og undervisning ble tilbudt i flere fag for første gang på 3 år. Men gjenåpningen var begrenset til fagområder som ikke blir oppfattet som en trussel mot regimet, som naturfag, informatikk, medisin og farmasi, og betinget av en advarsel om at det minste tegn til uro ville føre til en umiddelbar stenging.

Ved 4 av landets tekniske universiteter kunne 2000 studenter ta fatt på utdanningen sin ved inngangen til det nye året, men det tok ikke lang tid før videre åpninger ble lagt på is, etter at det var tilløp til demonstrasjoner i januar og februar i år. Militæret er bekymret for at universitetsområdene på ny skal bli sentre for opposisjonell virksomhet, og har innført reformer som tar sikte på å spre studentmassen. Tekniske høyskoler er blitt opprettet rundt om i landet, og det er blitt obligatorisk med 2 år ved en høyskole før man kan studere ingeniørfag på universitetet. Slik kan studentene spres på flere mindre læresteder fremfor de store og prestisjefylte institusjonene. Det teknologiske universitetet i Rangoon er blitt desentralisert, og flere fag er flyttet ut til bydelene. Andre virkemidler er kveldskurs og fjernundervisning. Studentenes muligheter til å oppholde seg på campus utenom undervisningstiden, og til å bevege seg mellom de ulike fakultetene, er begrenset. Foreleserne er blitt pålagt flere sikkerhetsoppgaver. I tillegg til å undervise, har de plikt til å overvåke studentenes utenomfaglige aktiviteter. Både foreldre og lærere kan holdes ansvarlige hvis studentene skulle engasjere seg politisk. Alle offentlig ansatte, inkludert lærere på alle nivåer, har hatt et lovfestet forbud mot å engasjere seg i politisk virksomhet siden 1991. Nå økes presset mot studentene. I forkant av gjenåpningene i fjor var mange studenter nødt til å skrive under på et løfte om å avholde seg fra politiske aktiviteter. Karaktersystemet er blitt endret slik at oppførsel og deltakelse i aktiviteter organisert av myndighetene skal gi uttelling.

Det er ikke bare høyere utdanning som har lidd et sammenbrudd. Burma befinner seg i en dyp økonomisk krise. Likevel bruker myndighetene størstedelen av statsbudsjettet på militærutgifter. Opplysninger om landets forsvarsutgifter er fortrolige, men det antas at forsvarsbudsjettene ligger på minst 35% av de samlede årlige offentlige utgifter, og at andelen sannsynligvis er høyere. I 1994- 1995 brukte juntaen to og en halv ganger mer penger per innbygger på forsvar enn til utdanning. I mellomtiden forfaller skolebygningene, og mer enn halvparten av alle landets grunnskoler mangler nødvendig utstyr og andre fasiliteter. To av tre lærere i grunnskolen har ingen formell lærerutdannelse. Undervisningsmetodene og læreplanene er gammeldagse, uten at det satses på fornyelse og utvikling. Fem års grunnutdanning er en lovfestet rettighet, og skal i prinsippet være gratis. Men kostnader til skoleuniform og skolebøker, avgifter til lærer-og-foreldre-foreningen samt krav om bidrag til vedlikehold av skolen har gjort barnas skolegang til en stor utgiftspost for mange foreldre, og stadig flere barn fullfører ikke grunnskolen.

Den generelle økonomiske krisen og lave lærerlønninger har ført til en situasjon der mange lærere tvinges til å drive privatundervisning for å få endene til å møtes. Kvaliteten på det arbeid som utføres i skoleverket er blitt dårligere, og både karakterer og eksamensspørsmål legges ut for salg. En lærerlønn har i flere år ligget på mindre enn 1500 burmesiske kyat (under 50 kroner) i måneden, mens en tikilos sekk med grunnkosten ris koster rundt 850 kyat.

De dårlige tilstandene i skolene bidrar til å forsterke etniske motsetninger. En sterk assimileringspolitikk gjennomført av ulike sentralregjeringer i Rangoon og en femti år lang borgerkrig har bidratt til en voksende kløft mellom de sentrale delene av landet der landets etniske majoritet bor og de mer perifere grenseområdene der andre folkegrupper er bosatt. Mens Burma generelt har en høy andel lese- og skrivekyndige, på mer enn 80% av befolkningen, er andelen nede i 50- 65% i mange etniske delstater, og all undervisning på et av landets mange minoritetsspråk er forbudt i høyere klassetrinn.

Samtidig som det offentlige skoleverket forfaller, har militæret fortsatt å bygge opp sine egne utdanningsinstitusjoner. Disse har gjennomgående vært åpne de siste tolv årene. Aung San Suu Kyi hevder at dette er en bevisst strategi fra myndighetenes side for å bygge opp en ny elite, som med tiden kan bli landets sivile ansikt utad. Hun er dypt bekymret for de økende forskjellene dagens system skaper mellom det mindretall av befolkningen som har bånd til militære og folk flest. Det store flertallet av landets barn og unge står nå foran en svært usikker fremtid, og uten en satsning på utdanningssektoren kan Burmas studenter bli en tapt generasjon.