Burmesere ønsker ikke turistboikott

«PRØV Å KOM DEG UNNA

vekslingen av dollar til turistvaluta på flyplassen!»

«Ikke bo på Traders Hotell, finn et privat gjestehus!»

«Ta drosje istedenfor offentlig transport!»

Representanten for Den norske Burmakomitéen var full av gode råd for hvordan jeg skulle unngå å fôre militærregimet i Burma med utenlandsk valuta da jeg fortalte at jeg planla en reportasjetur til Burma tidligere i år.

Burmakomitéen har - som samtlige andre større organisasjoner som jobber for demokrati i Burma - tatt standpunkt mot turisme til det sørøst-asiatiske diktaturet.

Rådene fra Burmakomitéen forteller oss noe vesentlig - noe som er overliggende de enkelte punktene: Det går faktisk an å være turist i Burma uten å finansiere regimet nevneverdig.

Den konklusjonen understøttes av den britiske forkjemperen for demokrati i Burma, James Mawdsley, som har sittet flere ganger i fengsel i militærdiktaturet. Han er den eneste prominente Burma-idealisten i Vesten som argumenter for såkalt «informert turisme» til Burma: «De som vil lære mer, de som er følsomme overfor lidelsene, de burde definitivt komme», oppfordrer han ifølge The Times, 16. juni 2002. «Hvis de bruker pengene sine klokt, behøver ikke juntaen se noe av dem; det kan gå direkte til folket.»

MINE EGNE ERFARINGER

fra oppholdet i Burma tidligere i år bekreftet Mawdsleys tese: Det går an å unngå at penger havner i lommene på de herskende generalene - som ifølge flere kilder bruker så mye som 40 prosent av statsbudsjettet på militære formål:

Man kan selv velge hvor man vil bo, med litt list kan man komme seg unna den obligatoriske innvekslingen av 200 dollar til regimets turistvaluta, man kan veksle svart og man kan velge privat transport. Slike «informerte» valg kan du selvsagt kun foreta hvis du reiser som ryggsekkturist eller på annen måte fritt. Men gjør du det, er det altså for en stor del du selv som avgjør hvor mye krutt generalene skal få anledning til å kjøpe for dine penger.

Det valget har du imidlertid ikke hvis du reiser på pakketur. En opplevelse vi hadde i Burmas kulturhovedstad Mandalay tydeliggjorde dette. La meg bare kort gjengi et utdrag fra en artikkel jeg selv har på trykk i magasinet Folkevett, og slik også presisere standpunktet; jeg argumenterer altså ikke for turisme til Burma for enhver pris:

EN LOKAL GUIDE

har tatt oss med til et munkekloster. Det er formiddag og klart for dagens siste måltid for disse som har gitt avkall på alt for bare å dyrke roen og freden. Vislingen fra munkenes sandaler er eneste lyd. Vi tenker at vi kanskje burde trekke oss unna, i respekt for munkenes privatliv.

Da er det at stillheten brutalt opphører: To digre turistbusser buldrer som tanks inn på tempelområdet, og nesten hundre tyskere og italienere begynner å tyte ut bussdørene som kjøttfarse. Elefantflokken setter mot oss. Kameraer og sminkepunger klasker mot dyvåte skjortekropper.

Sekunder senere er menneskebergene fremme ved matstasjonen, der de erfarent skvalper ut i en perfekt formasjon; alle kameravinkler skal være dekket. Enkelte videofotografer inntar sweeperrollen og beveger seg som lydløse fiskeboller mellom innadvendte munker og matutdelere.

Hvordan ville du reagert?

Vel, jeg og fotograf Ulvar Arnkværn rømte scenen, skygget banen, skamfulle av å komme fra samme verdensdel som disse vandalene. Der og da tenkte vi: Ikke rart Aung San Suu Kyi og Kjell Magne Bondevik oppfordrer til turistboikott!

I TILLEGG

til det åpenbart motbydelige ved slik dyrehage-turisme, er det bare juntaen som tjener på denne pakketurismen. Intet tilgodeses den jevne burmeser. Disse turistene setter ikke sine ben på en lokal restaurant og de legger aldri sine busstøle kropper til strekk i en herbergeseng. De snakker ikke engang med vanlige folk. Gruppen holder sammen gjennom hele ferien. Et regimekontrollert, helt eller delvis statseid turistbyrå med en vestlig samarbeidspartner sørger for innlosjering, for transport, for mat, sørger for alt.

Under vår reise i Burma, opplevde vi at støtten til Aung San Suu Kyi er formidabel i det burmesiske folket. Samtidig hadde mennesker vi møtte liten forståelse for hvorfor hun mener turister ikke skal kunne komme til landet. Og selv om penger er viktig for et folk som nå er blant Asias fattigste, er det noe langt mer abstrakt folk savner fra tiden før 1988, da Burma var et yndet turistmål for folk fra hele verden. Burmeserne savner turistenes nærvær som sådan. De vil snakke med, lære fra, fortelle til, bli sett av og selv se.

Det blir færre og færre turister år for år, fortalte den vel femti år gamle, nær arbeidsledige turistguiden Sai i Mandalay.

Det er som om vi er helt alene her, sa restauranteieren Tin. Han skulle ønske at flere som oss kom til Burma. Vi representerer det nærmeste Tin kommer å reise selv.

I TILLEGG

til den sosiale verdien den informerte turismen kan ha i Burma, har også turister ved minst ett dokumentert tilfelle bidratt til å frigi en politisk fange:

Par Par Lay, lederen for komitrioen The Moustache Brothers, ble løslatt i juli 2001 etter at utenlandske besøkende hadde sett showet til de gjenværende to komikerne og videreformidlet historien om den fengslede gjøgleren og hans vanskelige situasjon.

«Vi vil at turister skal komme, og fortelle videre», sa en annen av mustasje-brødrene, Lu Maw til The Times-journalist Cath Urquhart da hun besøkte trioen i Mandalay i 2002. «Ta bilde av oss og legg det ut på internett! Utlendinger er vår beskyttelse.»

KANSKJE ER TIDEN

inne til å problematisere demokratibevegelsens absolutte boikottoppfordring. For hvem andre enn militærjuntaen tjener på isolasjonen av folket de berøver friheten?

Turistene er ingen ensartet gruppe. Tvert imot kan den informerte reisende være et viktig vitne og en budbringer for det trellbundne folket i Det gylne landet.