Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Burqa - et studium verd

«En burqa rommer alle slags kropper: tjukke, tynne, uskjønne og smellvakre; burqaen har en utjevnende effekt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet 27. oktober d.å. etterlyser Eva Bratholm en burqa. Årsak som følger: På flyet mellom Abu Dhabi og Islamabad ble hun sittende nær en mann og en kvinne - han i Armani-dress, hun med «en svær sekk med et gitter foran øynene». Da maten blir servert, tar han - men ikke hun - for seg av livets goder. Bratholm får «en ubending lyst til å rive den av (...) og spørre henne ut om dette heslige klesplagget som noen kvinner blir tvunget til å gå i.» Hun lar det bli med tanken: «Jeg fikk aldri snakket med damen på flyet. Jeg ville gjerne ha prøvd burkaen. Om ikke annet så for et øyeblikk å fornemme en flik av avskyen over å måtte skjules i et tøytelt og se verden gjennom en skitten trådgardin.»

Bratholm kan få låne en burqa av meg. Den ble gitt meg i gave av en pashtunkvinne i 1979. Hun var husmor i hjemmet der min mann, Fredrik Barth, bodde under et feltarbeid i 1959. Da han vendte tilbake med kone og barn, ga hun meg noe av det fineste hun hadde: en burqa og noen vakre broderier. Burqaen er velbrukt, flekkete, og tilsynelatende skitten - men gullende ren. Den var utstilt på Etnografisk museum, Universitetet i Oslo, fra 1987 til 2001, da museet bestemte seg for å nedprioritere det muslimske kulturområde. Utstillingen omfattet også andre typer burqaer fra Midtøsten, for slik å vise noe av mangfoldet og kreativiteten i bruk av slør og masker. Det er mitt håp at den igjen kan komme til heder og verdighet i et museum som vil ønske å formidle innsikt i muslimsk kultur.

Bratholms reaksjon på burqaen hun så - eller rettere, kvinnen med burqa - er forståelig. Men innenfra fortoner nok verden seg annerledes. For det første: kvinner i burqa ser. «En skitten trådgardin» forhindrer ikke utsyn. (Trolig var den ikke skitten heller, burqaer vaskes; man finer seg for reise.) Man ser uten å bli sett. Bratholms medpassasjer kan ha tatt inn et vell av informasjon og gjort seg opp sin mening om mangt og meget fra sin «flue-på-veggen-posisjon.» For det er det burqaen gir: en anledning til å glane alt øyet formår, uten å krenke eller bli beskuet.

Burqaen forhindrer heller ikke matinntak. Man «flipper» bare opp midtpartiet som rekker til brystet, og vips er ansiktet fritt. At kvinnen i flyet ikke spiste, kan ha flere grunner, deriblant at mannen ikke ønsket at hun skulle. En pashtunkvinne kan forøvrig godt spise «privat» - burqaen kan danderes så den gir vern mot innsyn.

Bratholm vil gjerne «fornemme en flik av avskyen ved å måtte skjules i et tøytelt», og forståelig er det. Men burqaen er et kjært klesplagg for mange. Den rommer alle slags kropper: tjukke, tynne, uskjønne og smellvakre; burqaen har en utjevnende effekt. Den «svære sekken» er heller ikke så sekkete som det kan synes: Burqaer er fint skåret etter et finurlig mønster som gir kroppen atskillig spillerom for koketteri, om man vil (og tør). Kvinnelist finnes i alle samfunn; kvinners evne til å spille på kroppen er velutviklet overalt, også i burqabekledte samfunn. Pashtunburqaen lar knapt en vakker kvinne komme til sin rett. Men den har sin misjon for mange som - paradoksalt nok - kan oppleve at burqa gjør dem vakker; burqaer kommer i et vell av farver og stoffer, en kvinne har som regel flere og bruker dem skjønnsomt: Moter kommer og går; raffinement utpønskes. Det som utenfra kan fortone seg som en simpel sekk, har både mønster, form og fasong som tillater kvinner, på ulike vis, å uttrykke individualitet og estetikk.

Men opplevelsen vil selvsagt preges av om burqaen er selvvalgt eller påtvunget. (Grenseoppgangen kan være vanskelig.) Talibanenes kvinneundertrykking har ganske sikkert konsekvenser for kvinners opplevelse av sin burqa - skjønt vi vet foreløbig lite om hvordan dette slår ut for de mange som har vært vant til å verdsette burqa som en verdig - og vakker - drakt, med et vell av praktiske funksjoner. Føy til at burqa tradisjonelt har vært et statussymbol i mange samfunn i Midtøsten og Sentral-Asia. Det var de privilegertes kvinner som brukte burqa - et mål på at de var hevet over manuelt arbeid.

Pashtunkvinnens gave av en burqa til meg var ikke tilfeldig. Hun visste om min interesse. Jeg har vært fascinert av burqaer siden 1974 da jeg gjorde feltarbeid for doktorgraden i Oman i Sør-Arabia. Til min skrekk og gru ble jeg konfrontert med kvinner som skjulte sine vakre åsyn bak gribbelignende masker - også her kalt burqa. I boken «Behind the Veil in Arabia: Women in Oman» (Univ. of Chicago Press, 1991, 3. utg.) beskriver jeg min reaksjon i ordelag ikke ulik Bratholms. Og jeg tenkte som henne: Dette kan ikke være frivillig. Høyere makter står bak. Hvis kvinner «frivillig» kler seg slik, må det være fordi menn vil at de skal se ut som monstre og har innbilt kvinner at de er best tjent med det.

Min antagelse holdt ikke stikk. Etterhvert ble det klart at kvinner selv verdsatte sin burqa som en kjært uttrykk for identitet: «Vi bruker burqa, ikke fordi det er stygt å gå uten, men fordi den er vakker å gå med.» Burqaen ble ofte benyttet i situasjoner da det ikke var «nødvendig», som når det bare var kvinner tilstede. (Burqa skal beskytte kvinner mot ubeslektede menn.) Nå skal sies at den omanske burqaen kan virkelig være forskjønnende. Den er tilpasset det enkelte ansikt på en måte som fremhever dets kvaliteter og dekker over skavanker. Kosmetikk kan knapt gjøre jobben bedre. Det erfarte jeg blant annet engang en urskjønn kvinne kom uten burqa. Hun fremsto som helt ordinær. Uten burqa som ga ansiktet en forfinet form og satte øynene i relieff, var underet borte. Ikke alle burqaer har denne karakter. Beduiner i Arabia, for eksempel, dekker hele ansiktet uten øynene som beskyttelse mot Arabias sviende sol. Men også her kan kokette ansikts- og øyenbevegelser ha en dramatisk effekt. Sohar-typen er også i bruk i sydlige Persia (Iran); muligens stammer den derfra. Ellers oppviser burqaer en sann variasjon krysskulturelt. Spesielt vakre er palestinske burqaer; laget av de skjønneste stoffer i sterke farger og med glassperler, sølvmynter og annet til pynt, tar de nesten pusten fra en - hvilket de er ment å gjøre: Idag omsettes de i dyre dommer på markedet i Jerusalem - verdsatt av museer verden over.

Også i Oman var burqa et statussymbol, forbeholdt frie kvinner. Da slaver ble fri i 60-årene, ikledte kvinnene seg straks burqa. Flere av dem bruker burqa den dag idag, selv etter at de fleste «hvite» kvinner (arabere og balucher) har sluttet.

Hva sier så islam om burqa? Herom strides lærd og leg. Noen hevder at Profeten kun påbød kvinner å dekke hår og kropp, ikke ansikt. Andre viser til at det er et påbud om burqa i Koranen. Men dette, hevder motstanderne, må forstås som kun å gjelde for Profetens hustruer i en spesiell situasjon. Men uansett hva Koranen sier, eksisterer burqa som en hevdvunnen skikk i mange muslimske samfunn. Jeg har hørt enkelte menn prøve å få kvinnene til å slutte med burqa under henvisning til at det er uislamsk - uten resultat. Lokal kultur, personlige preferanser, moter, kollektivt press og religion spiller sammen på komplekse vis. Ikke i noe samfunn er kvinner de umælende vesen som en burqabekledt kvinne kan gi inntrykk av. Undertrykt, ja, på det groveste i enkelte samfunn, som blant Taliban. Men dog subjekter med egen vilje og sans for hva som er godt og vakkert.

Tilbake i Oman ifjor etter 25 år (som persona non grata) traff jeg venninner som lo seg skakke av bildene jeg viste av dem selv med burqa. Men da vi gikk på markedet, tok de på seg svarte heldekkende ansiktsslør. «Men dere sa jo at dere hadde sluttet med burqa,» sa jeg. «Ja, men dette er mote,» repliserte de. Islam ble ikke nevnt. Derimot hadde de lært siden sist, fortalte de, at islam påbyr en kvinne å dekke hårroten.

Hva blir det neste? Etter 30 års forskning i muslimske samfunn er det eneste jeg vet at alt er mulig - også for kvinner. Da er det håp, også for kvinnen i burqa på fly til Islamabad.

Hele Norges coronakart